Hvorfor forholder UDI seg så ideologisk fjernt til virkeligheten? Hvorfor ser et offentlig forvaltningsorgan det som sin viktigste oppgave å tale den generelle erfaring imot? Hvorfor står UDIs direktør Ida Børresen frem på tv og sier at det er feil at det høye antallet asylsøkere også medfører en høyere andel kriminelle hendelser i det norske samfunn? Hun benektet sammenhengen mellom denne typen innvandring og kriminalitet.

NRK stiller opp som mikrofonstativ. Valgkampens tema om problemet med kriminelle asylsøkere ble forsøkt torpedert. På slutten av reportasjen slapp de likevel til den velkjente problematikken fra Oslo der områder ved Akerselva har blitt frie markeder for nettopp kriminelle asylsøkere.

Det er noe som ikke stemmer med UDIs ideologisering og virkelighetsfornektelse. Folk vet dette. Radaren slår ut og propagandaen går ikke inn.

UDI oppnår det stikk motsatte av det de vil. De undergraver sin troverdighet, de skaper motvilje mot sine fordekte prosjekter, de skaper en generell mistro til den offentlige forvaltning og dens hensikter. Dette er et alvorlig problem i et demokratisk samfunn som er fullstendig avhengig av at tillit og etterrettelighet til offentlige instanser blir ivaretatt på en skikkelig måte.

Mistillit skaper mistro. Mistro skaper minsøye. Misnøye svekker viljen til å bidra til det fellesskapsprosjekt som den offentlige forvaltning er satt til å betjene.

Det er ikke slik at vi som enkeltindivider lever på statens nåde. Tror man det så har staten blitt en gud. Det er tvert om vi som er statens premissleverandører, det er vi som finansierer dens ordninger, det er vi som betaler byråkratenes lønninger. Det ser dessverre ut til at man i stor grad har glemt dette elementære perspektivet i Norge i dag. Det vil si at man har glemt det demokratiske samfunns grunnleggende prinsipper.

Det er godt forståelig at man har henfalt til denne politiske sløvhet. Mange peker på årsaken: velstanden. Proporsjonalt med velstandsøkningen har også den politiske sløvhet økt.

Noen forsøkte i sin tid å leke radikale sosialister og kommunister. Disse har senere glidd umerkelig inn som den oljekapitalistiske statens bærebjelker. Finansminister Kristin Halvorsen og hele SV er de fremste eksempler på dette.

Men velstandssamfunnet endrer nå kurs. Fremtiden er ikke det samme som fortiden. Turbulensen har begynt og mange blir redde under slike forhold. Usikkerheten skremmer og usikkerheten skaper et nytt politisk engasjement.

Det er dette nye politiske engasjement som statens bjelker ikke liker. De liker ikke at folk begynner å engasjere seg i og stille spørsmål ved den samfunnsmessige utvikling. Det er altså den grunnleggende individuelle politiske rett i den demokratiske samfunnsform som institusjonsbærende representanter for den oljekapitalistiske stat har satt seg fore å motarbeide.

Det er disse representantene som faller inn under betegnelsen lekesosialister og de sitter nå i sentrale maktposisjoner innenfor byråkratiet, politisk ledelse og i media. Det er et konglomerat av det som har utviklet seg til å bli antidemokratiske krefter. Usynlige går forbindelseslinjene gjennom maktkorridorene. Du må være på innsiden for å skjønne hvordan ting blir ordnet.

UDIs direktør Ida Børresen har vist seg som en fortreffelig representant for dette lekesosialistiske maktkonglomerat.

Overbevisende og sikker står denne statlige myndighetspersonen frem i rikskringkastingen og belærer det norske folk om de riktige forhold. Det er som å se danskekongens embetspersonell gjenoppstått. Staten det er meg og jeg har rett.

Som av en striks lærerinne får politikerne på pukkelen fordi de prøver å gjenspeile, og dermed dra veksler på, det de vet folk er opptatt av: innvandring som på skremmende måte er koblet opp mot kriminalitet.

Den folkelige bekymring er begrunnet i erfaring. Erfaringen utkrystalliserer seg i en tiltakende politisk vilje. Denne politiske vilje søker å gjøre endringer i forhold til det som erfaringen peker på.

I Sverige ser man dessverre fra statistisk materiale at innvandring og kriminalitet står i et ubehagelig forhold til hverandre. Dette materialet peker på et alvorlig samfunnsproblem som man ikke gjør nok for å gå i rette med.

Ingenting skulle tyde på at forholdene i Norge er vesentlig annerledes, i alle fall ikke ifølge politikilder. Folk kan heller ikke benekte sine egne sanseinntrykk og sin erfaringsverden. Det er ingen som lar seg lure av belærende og løgnaktige myndighetspersoner lenger. Den tiden er heldigvis forbi.