Kommentar

I teologien ruver Det ondes problem. Hvordan kan Gud være god når det finnes så mye ondskap? Det lyder i moderne ører en smule antikvert. Siden Gud tolererer ondskap, har vi avskaffet Gud. I sosialdemokratiet vil alle være gode. Kan vi si at vi har erstattet Det ondes problem med Det godes problem?

For også godheten kan være problematisk. Hvordan? Fordi det ikke holder å ville det gode, man må også se på konsekvensene.

Den som kun kjører frem det menneskelige og vil være god, fornekter politikkens vesen. Han fornekter at handlinger har konsekvenser for andre. En god handling for én kan bety noe negativt for andre. Å benekte denne sammenhengen kan være naivt, eller også kynisk. De største humanister kan være de største kynikere. Bare muligheten for dette er nærmest utenkelig i norsk offentlighet, selv om virkeligheten har budt og byr på talløse eksempler.

Da hutuene i hundretusentall sommeren 1994 flyktet til det østlige etter at rundt 800.000 tutsier og noen hutuer var slaktet ned på tre måneder, konkurrerte internasjonale hjelpeorganisasjoner om å bistå. Den hjelpen som forsvarsløse tutsier ikke fikk, fikk nå hutuene. Det betydde ikke bare at man også fødde på morderne, man gjorde det mulig for dem å beholde kontrollen over leirene. Man ble det ondes leiesvenn.

Denne maskepien med ondskapen er noe hjelpeorganisasjoner meget motvillig har erkjent, selv nå mange år senere. Man hadde samme problem i Bosnia med hjelpekolonner som var avhengig av serbernes tillatelse for å slippe inn.

Nå er situasjonen flyttet over på hjemmebane: Tusenvis av totalt ukjente, bokstavelig talt, har strømmet og strømmer til Norge. Det finnes et system for å håndtere dette, kalt asylinstituttet, som ut fra visse kriterier forsøker å skille klinten fra hveten og holde en viss kontroll og oversikt. Det er en nærmest umulig oppgave, for asylinstituttet ble opprettet for helt andre formål. Men man prøver.

Fordi så mye av opplysningene er mørklagt, tar prosessen lang tid. Det er rikelig med muligheter til å endre strategi, anke. Årene går. En del får avslag, en del forsvinner stille og rolig – av forskjellige grunner – ut i en illegal tilværelse.

Alle vet at asylforvaltningen sliter og har en vanskelig oppgave. Men noen ønsker at det skal være mulig å gå fra én kø til en annen: Har man fått avslag på asyl, skal man kunne søke om arbeid. Ingen ringere enn UDIs egen direktør Ida Børresen foreslo det for et år siden.

Det vil, som statssekretær Pål Lønseth helt riktig påpeker, være det samme som å avskaffe enhver kontroll. Selve asylinstituttet vil bli et hult begrep, tømt for mening.

Det samme vil forslaget om at barn ikke skal lide for foreldrenes feilgrep. Eller at papirløse etter et visst antall år skal ha rett på opphold eller kan søke arbeid.

Alle disse forslagene betyr i sum at det ikke blir noen begrensninger på innvandringen til Norge. Unntakene vil bli så mange at det til slutt ikke vil være noen hindre igjen, annet enn menneskenes fantasi, og den vet vi er stor og organisert.

Dette nekter man å snakke om. Man nekter å snakke om at man underslår informasjon for å tjene sin egen sak.

I en straffesak kan man nekte å forklare seg eller underslå informasjon, det er ikke straffbart. Men når man innvilger det samme privilegium til ukjente mennesker, mens staten har bevisbyrden, har man sabotert ethvert forsøk på rasjonell forvaltning. Det blir rett og slett umulig å «drive» staten.

Derfor satt statssekretær Pål Lønseth og statsråd Karl Erik Schjøtt Pedersen igår på TV og forsvarte, ikke maktens brynde og privilegium, men nødvendigheten av at noen styrer. Det asyllobbyen foreslår er en form for anarki.

Man bruker allegorien fra annen verdenskrig, der folk ble avvist fra «livbåtene» og druknet, dvs. ble sendt i døden. I dag virker livbåtene uendelig store – det er plass nok, penger nok. Men dette er selvsagt tøv. Et samfunn er ikke uendelig romslig. Det opererer ut fra en viss kultur og visse prinsipper, og folkene som lever der har visse interesser.

Debatten handler aldri om disse fundamentale forhold.

Sammenligningen med Rwanda og hutu-militsen kan virke overdreven. Men gå litt nærmere på virkeligheten: Alle menneskene som kommer til Norge, blir fraktet hit av organiserte systemer. Det er trafficking. Systemet drives av fotsoldater og bakmenn. Det omsettes for enorme summer. Dette er organisert kriminalitet, men fordi det handler om mennesker, lukker vi øynene. Vi vil være gode.

Kombinasjonen av nød og elendighet i den tredje verden og rettighetene i den rike verden skaper uante muligheter. Også for asyllobbyen. Men en rettighet koster også penger. Det er det som har begynt å gå opp for befolkningen i den rike verden. Alt har sin pris. Det er ikke en unlimited supply.

Pendelen har allerede svingt.

I denne situasjonen velger noen å ville gi amnesti til de papirløse/illegale i Norge. Det dreier seg om et sted rundt 30.000 mennesker, pluss minus. Men i tillegg kommer nye prinsipper, om asylanter som var barn eller er født i Norge, om rett til å skifte kø fra asyl til arbeid. I sum vil disse anullere dagens asylsystem. Signaler om dette vil raskt bli kjent. Smuglersystemene lever av å være oppdatert.

Noen er med på dette med de beste hensikter. De tror at historien er en free lunch. Andre har en mer militant agenda. Det er ikke vanskelig å høre på f.eks. Kari Helene Partapuoli og Rune Berglund-Steen i Antirasistisk Senter eller Petter Eide, som går av som leder i Norsk Folkehjelp. De har en agenda: De vil ha åpne dører, hvilket vil bety en kolonisering av Norge.

SV fører an, det er godhetens parti. Gros uttrykk «Det er typisk norsk å være god» har fått en helt annen betydning. Kvasireligiøs. Men religion er vanskelig å forholde seg til. Hvordan bekjemper man godheten?