Sakset/Fra hofta

Det er interessant i dagens debatt å se tilbake til mellomkrigstiden. Selv om historien ikke gjentas, er det alltid noe å lære av historien. I boken Kristendommen i vår tid(1938) vier bl.a. Ronald Fangen hvert sitt kapittel til kommunismen og nasjonalsosialismen. Det er to ting som slår en når en leser disse kapitlene: Det ene er hvor lite argumentasjonen fra totalitære ideologier har endret seg, og det andre er Ronald Fangens klare syn på kommunismens og nazismens uhyggelige likheter og enkelte ulikheter.

Slik åpner Fangen kapitlet om nasjonalsosialismen (s. 58):

I Munchen snakket jeg i mars iår med en nazist i ledende stilling. Henimot slutten av vår samtale sa han bl. a. at jeg med min opfatning av nazismen var en motstander av det tyske folk.

Videre heter det (s. 74):

Dette forklarer meget som ellers vilde være uforklarlig. Uforklarlig for almindelig, ikke-nazistisk forstand er det jo for eksempel at det nye Tysklands ledere med slik patos og moralsk indignasjon taler om undertrykkelsen av tyske minoriteter i andre land. Aldri i moderne tid har det vært skreket så høit og bevende om undertrykkelse, lidelse, forfølgelse av folkegrupper som før anneksjonen av Østerrike og nu Tsjekkoslovakia. Man skulle tro at den statsmakt som protesterte med en slik flammende indignasjon mot minoritetsundertrykkelse selv viste den ytterste toleranse og hensynsfullhet overfor minoriteter. Men det motsatte er tilfelle. Denne selsamme statsmakt tåler ikke minoriteter, tåler overhodet ikke andre enn sine egne tilhengere, sitt eget parti. Jeg skal overhodet ikke komme inn på jødeforfølgelsen i denne forbindelse, – skjønt også jødene er en minoritet i det tyske rike.
(…)Bortsett fra Sovjet-Russland har det ikke på mange århundrer eksistert en slik despotisk, uforsonlig intoleranse, en slik undertrykkelse av meningsminoriteter.

Ronald Fangen fortsetter (s. 79)

Det nye Tyskland gir ofte uttrykk for sin forundring og forbitrelse over at utlandet ikke elsker det, men tillater seg å være både bekymret og forferdet over dets mentale tilstand og utvikling. Demokrati og liberalisme er blitt skjellsord i det tredje rike. Og har nazismen ikke studert noe annet, så har den i hvert fall til punkt og prikke rede på alt galt som de store demokratiske stater har utrettet i tidens løp. Med flammende moralsk indignasjon blir synderegisteret gjennemgått hver gang utlandet har gitt uttrykk for misbilligelse og fordømmelse av nazismens vesen og gjerninger.

Kapitlet om kommunismen som Ronald Fangen har kalt Den internajonale klassekamp åpnes slik (s. 87):

Kommunismen er en religion, en total verdensanskuelse som nasjonalsocialismen.

Stadig s. 87:

Nu har det saktens slått de fleste hvor mange og store likheter det er mellom kommunismen og nasjonalsocialismen. Rent strukturelt er likheten påfallende og viser at nasjonalsocialismens skapere har studert det kommunistiske diktatur nøie, – ut fra Hitlers egen åpenhjertige tese at «gift bare kan fordrives med motgift.

Fangen skriver tydelig om likheter og forskjeller (s. 88)

Forskjellen mellom nasjonalsocialismen og kommunismen ligger her: den ene er nasjonal, den andre internasjonal. Denne forskjell går dypt. Den betinger nazismens dynamiske mystikk, den dyrkelse av folkeånden, blodet, jorden. Og den betinger kommunismens iskolde og ofte knastørre intellektualistiske karakter, dens fanatisk golde rasjonalisme. Intellektualisme er for nazistene et skjellsord, for kommunistene et likefrem hellig ord.(…)
Begge bevegelser er imperialistiske. De vil vinne stadig større makt også over andre folk.
Men på klassekampbasis vil den dele verden i to og opprette proletariatets diktatur. Hele den såkalte borgerklasse, – og borgere av alle som ikke er kommunister – skal likvideres.
Altså: den avgjørende forskjell ligger deri at kommunismen er internasjonal-intelektualistisk, nazismen nasjonalistisk-mystisk. Og denne avgjørende forskjell beror ikke minst på at nasjonalsocialismen er en reaksjon på kommunismen, fremprovosert av den.
Men det er sikkert nok at betyr nasjonalsocialismen en reaksjon mot kommunismen –så har den benyttet bolsjevikdiktaturets egne midler til å gjennomføre reaksjonen. Nasjonalsocialismen er i den forstand kommunismens geniale elev.
(…)
Vi har sett den ene efter den annen av denne revolusjons pionerer henrettet, beskyldt for klasseforræderi. Vi har sett og ser en terror i utfoldelse som overgår alt vi kunde tenke oss muligheten av. Vi har sett denne terror med Hitlers uttrykk er blitt møtt av en «ennu større terror» slik at terrorbølgen skyller over verden og som en stormflod soper med seg all respekt for mennesker, for frihet, ansvar, sannhet og for den kultur som bare kan eksistere hvor respekt for mennesket, friheten og sannheten eksisterer. Mennesket er forrådt. Det har utlevert seg selv til utslettelse. Det har solgt sin førstefødselsrett for en rett linser, er blitt berøvet menneskets kjennetegn og aktes lik med slaktekveg. Det mistet Gud. Dermed mistet det seg selv.

Ronald Fangens svar på menneskehetens utfordringer er kristendommen. Uansett hvilket livssyn man har, så vil jeg tro at dagens politiske bilde får flere enn meg til å søke mot løsninger som kan gi menneskeheten den frie diskusjon tilbake. Vi søker vegen som kan gi oss åndslivet, åpenheten, den frie ytring og den ærlige meningsbrytning tilbake.
Fangen stoler verken på demokrati eller humanisme om ikke kristendommen ligger i bunn. (s. 81):

Skulde vi komme dit at alle folk begynte å dyrke stammeguder og handle ut fra regionalmoraler, da var undergangen sikker, da var anarkiet fullkomment og vi ville med lynfart styrte tilbake gjennom årtusenene til barbariet.

Signaturen «Flora».

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også