Kommentar

Som alltid når noe dramatisk skjer, er det interessant å studere folks reaksjoner. Det som skjer i Iran sier noe om hva man står for.

Man skulle tro at man i Vest ville være entusiastiske og helhjertet føle med iranerne. Men det er en litt lunken holdning, man holder tilbake og går ikke inn i situasjonen: Her er 70 millioner mennesker, like mange som i Tyrkia, det mest kultiverte folk i Midtøsten, som sier Basta! og vil ha demokrati og frihet.

Vi oppfører oss som om vi fremdeles befinner oss på lang avstand, som om vi sitter på første klasse, og er uberørt av historien. Men slik er det ikke.

1979-revolusjonen har bare vokst i betydning. Da den skjedde tok den oss på sengen.

Et teokrati i siste fjerdedel av det 20.århundre var det siste vi ventet oss. Nå skjønner vi litt mer. Vi burde også forstå hva iranerne gjør opprør mot. Men har europeerne allerede fått problemene så tett innpå livet at de ikke helt forstår at de selv er fanget opp av virvelstrømmene?

Iranernes demokratibevegelse kan ha enorm historisk betydning, for regionen, Europa og hele verden. Buen er nå spent så høyt at det kan synes som om det enten kommer noe godt ut av det, eller noe svært ille. I det siste tilfellet kan vi komme til å se tilbake på junidagene 2009 og si: «Hvorfor gjorde vi ikke mer?»

Det kan synes som om det er iranerne som har energi til å ta et oppgjør med det religiøse militærdiktaturet. Europa er tilskuer. Med tanke på den rolle intolerante tendenser spiller i våre egne samfunn, er det ikke bra. Vi burde nettopp forstå sammenhengen. Det er samme kamp, mot obskurantisme og fanatisme og undertrykkelse av individet.

Mange ønsker ikke at iranerne skal lykkes. De vet at det vil få store konsekvenser for dem selv.

Al Jazeera

Al Jazeeras korrespondent i New York kunne idag fortelle at det var noe i Ahmadinejads anklage om amerikanske «meddling». Hadde ikke en ansatt i State Department bedt Twitter-selskapet om å utsette vedlikeholdet noen døgn kanskje? Man måtte også gå ut fra at Twitter og andre «sosiale medier» var fri mark for vestlig etterretning til å spre desinformasjon. Man kunne ganske enkelt ikke stole på det som blir sagt.

Stort tydeligere kunne ikke Al Jazeera markere at det er høyst ambivalent til det som skjer i Iran. Det går for fort, det er uten kontroll, og man risikerer at det er de vestvennlige som vinner frem. Skjønt «vestvennlig»? Er det vestvennlig å ville være fri? Noen vil gjerne gjøre Iran til et null-sum spill: seier for demonstrantene betyr seier for USA og Vesten og tap for de USA-kritiske. Det er en kynisk, ideologisk måte å se verden på som reduserer mennesker til brikker. Marte Michelet gjør det i sin ukentlige kommentar i Dagbladet.

For mange raddiser gjelder det å redde noe av stumpene. Men da er de ikke raddiser lenger. De er reaksjonære.

Velayat-e-faqih

En interessant studie er Peter M. Johansen i Klassekampen. Sjelden har noen lest så mye og forstått så lite. Hans artikkel i dagens avis, «Splittelsen går til topps», inneholder mye interessant stoff. Ikke minst at storayatollah Hosein-Ali Montazeri tirsdag kom med en fatwa som protesterer mot valget og sikkerhetsstyrkenes framferd. Montazeri (87) var opprinnelig tiltenkt rollen som Khomeinis etterfølger. Men han hadde problemer med prinsippet om valayat-e-faqih, styret ved den Øverste juristkyndige. Valayat-prinsippet er det som gjør Iran til et teokrati med demokratisk påheng.

Styret i Iran henter sin legitimitet fra to kilder; Allah og folket, med forrang til Allah, siden Den øverste leder er ubestridt og ikke må stå til ansvar for noen folkevalgt forsamling. Men hva skjer den dagen folket ikke anerkjenner Den øverste leders autoritet? Hva skjer den dagen de kun vil styre etter lover gitt av mennesker, ikke Allah?

Det er den situasjonen Iran befinner seg i nå. Å blande religion inn i politikk har sjelden vært heldig. Det skjer som oftest på religonens bekostning. Prestestyret er i ferd med å gjøre de unge antireligiøse,, eller a-religiøse. Det må skje når et moralpoliti går rundt og kontrollerer at kjønnene ikke blander seg og at jentene er anstendig påkledt.

Undergraver troen

Motazeri forstår at dette får menneskene til å vende seg bort fra Gud. Når Khamenei sist lørdag uttalte av resultatet av valget var «et guddommelig resultat» spottet han ikke bare folket, men også Allah.

-Jeg ber politiet og hæren om ikke å selge sin religion og være klar over at det å motta ordre ikke fritar dem overfor Gud, forkynte Montazeri.

Ikke rart han satt flere år i husarrest.

Montazeri er liberal, men også blant de konservative er man bekymret for at religionen blir kompromittert. Under valgkampen spottet Ahmadinejad Rafsanjani og en annen mullah og sa de var korrupte.

Those allegations prompted an open letter from 36 religious scholars, including some noted hard-liners, criticizing the incumbent for his attacks on senior mullahs, said Shahram Kholdi, a teaching fellow at the University of Manchester, in Britain. The way the government handles the public ire could be a further step toward alienating the clergy.

«If the clergy become Khamenei’s enemy, just think about it,» Mr. Kholdi said. «The shah made Qum his enemy, and they did not cease to plot against him until he was overthrown.»

Ingen vet hvor Rafsanjani er, det sies at han er i Qom.

BBC

To som viser at de forstår utviklingen er BBCs nåværende og tidligere korrespondenter i Teheran, Jon Leyne, og Jim Muir. Begge er forsiktige typer, men de er påfallende klare i sine vurderinger. Mens David Eades i studio lurer på om ikke demonstrasjonene snart har nådd middagshøyden, og kommentatorene passer på å legge inn at iranerne «mener seg» lurt, er det andre toner fra Muir. Han peker på at dagens krise går til hjerte av systemet. Det er forbi punktet for symbolske innrømmelser.

The crisis in Iran has moved far beyond a dispute over election results. It has turned into a struggle over the balance of power in the country, and Iran’s future orientation.

That balance is being fought over in a symbiotic struggle that is taking place both behind the political scenes and, through rival displays of people power, on the streets of Tehran and other cities.

Years of contradictions have come to a head in the current crisis.

The Iranian leadership has in the past shown ingenuity and flexibility in facing serious challenges.

This is probably greater than any, and it goes to the heart of the system. It is unlikely to be easily or quickly resolved.


Clerics May Be Key to Outcome of Unrest


Call for day of mourning in Iran