Feature

Nina Witoszek legger premisser for en varig debatt når hun påpeker den moralistiske tradisjon i norsk kultur/politikk.

«Den misjonerende sosialismen var opplysningsfilosofiens neste logiske steg. Den var så og si skreddersydd for den norske sjel; ………»

«Som resultat av den pastorale opplysning hersker predikanten uinnskrenket i Norge. Følgen er at den insisterende moraliserende impulsen i prekener og bønner har sneket seg inn, selv i tekster som i utgangspunktet rettet kritikk mot grunntendensene i den nasjonale tradisjon. Blant tallrike moderne eksempler på anti-prestelige prester kan nevnes Jens Bjørneboe, Georg Johannesen, ja – til og med den nasjonale homo ludens Arne Næss. Og typisk nok, ifølge undersøkelser fra midten av 90-årene, har de fleste av Klassekampens redaktører kommet fra familier fra lavkirkelige predikanter eller prester. Og det spiller ingen rolle om redaksjonen har vært anti-kirkelig eller ikke; deres opprør er uttrykt i fiendens språkdrakt.»

La oss legge til: den samme bakgrunn gjelder flere av NRKs Midtøsten-korrespondenter. Dette er glimrende tenkt. Men så trekker Witoszek tråden til vår egen tid der ord som Godhetsregimet, Den norske drømmen og Det beste samfunn finnes. Men glemmer hun at ord endrer innhold? På overflaten kan de synes like, men de inngår i en helt annen kontekst. Eksempelvis: Er Thorbjørn Jagland en representant for Intelligenspartiet? Har Kjell Magne Bondevik noe til felles med Fritjof Nansen?

Witoszek skriver om Det norske godhetsregimet:

«Det er en metafysisk mutasjon av den pastorale opplysningen. Det har vokst naturlig frem fra en vedvarende innenlandsk tradisjon som langt inn på 1980-tallet motsatte seg den materialistiske oppfatningen av menneskelig lykke. Og det strekker seg fra Hans Nielsen Hauge via Wergeland, Bjørnsom, Treschow, Nansen og frem til moderne politikere som villig preker om norsk godhet overfor resten av verden. «

Witoszek siterer Kjell Magne Bondevik, «huskes vi som et solidarisk Norge, har nordmenn grunn til stolhet», og videre Hilde Frafjord Johnsen, og Thorbjørn Jagland.

«Disse politikerne sier ingenting orginalt. De gjentar de gamle pastorenes sentenser».

Det gjør de, men innholdet er et helt annet. Witoszeks påviste kontinuitet fører helt galt av sted når hun mener at Norge er det nærmeste man kommer en utopi.

«Er det da legitimt å insistere på at Norge er det mest europeiske land? Jeg vil hevde så. Et av Europas mest originale særtrekk er at det dyrker ideer med sine motsetninger. Norge illustrerer denne dialektikkens essens.»

Hvis Norge under Godhetsregimet er en utopi så er det med trekk av den formen som Witoszek kjenner fra sitt hjemland. Den mentalitetshistorien hun beskriver rommer brudd, ikke kontinuitet. Patriotene vant to folkeavstemninger om EU, men hva valgte den norske eliten i stedet? Vi befinner oss på helt ukjent mark, både ideologisk og reelt, og denne dynamikken sprenger alle vante forestillinger.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også