Gjesteskribent

Et forsøk på paradigmeskifte i den norske islamdebatten.

Av Wellhausen

Er den norske debatten om islam tildekket med hijab? 2009 har på mange måter vært et interessant år om man tenker på at man har hatt stadige spørsmål knyttet til islam og dets vesen oppe i det offentlige rom. Blasfemien foretok nærmest en perfekt veksling med hijaben på bortre langside, mens Siv Jensens utspill om snikislamisering muligens var en litt urein veksling, drevet frem av det faktum at man i år igjen går til valgurnene.

I det politiske spill vil en alltid forsøke å fiske i rørt vann, og en kan derfor anta at Jensen hadde sjekket ekkoloddet i stemmenes hav før hun lot juksa gå i sjøen. Når fangsten ble halt opp i form av den neste måneds meningsmåling var det klart at mange bet på de sølvblanke krokene. Uansett hva de fordømmende lederartiklene i mange av landets aviser måtte mene, viser utspillet til Jensen at det er mange som bryr seg om spørsmål knyttet til islam i Norge, men det kan virke som, med visse unntak, at den norske debatten er relativt ensidig og at pressen og politikerne prøver å bevare den gjeldende norske konsensus – nesten for en hver pris.

Mange av debattene og innleggene ble fra min side bare skummet igjennom, vet man litt om islam er mye av det som kom fram ganske patetisk, dessuten befant jeg meg mye av tiden i skyggen av minareter, i muslimske land, hvor debatten heldigvis er litt mer vidsynt og oppegående enn det den er «millom bakkar og berg».

Mange reiser og lange opphold i den islamske verden, fortrinnsvis i Midtøsten, har gjort at min frykt for islam per se er minimal. Det fins hundrevis av millioner av muslimer som aldri kommer til å gjøre en flue for tred, det samme gjelder også de aller fleste muslimene her på hjemmebane. Men jeg frykter de søkende uintegrerte muslimer, ofte unge menn, som er på leting etter mål og mening, som finner den i kjellermoskeer eller gjennom de uendelige mulighetene i for eksempel chatforum og hjemmesider på nettet. De som føler at de blir en del av et større brorskap, og som ser opp til folk som driver den globale jihad, eller det som i mangel på et bedre ord ofte blir kalt islamisme eller islamofascisme. Studier fra byer rundt om i Europa, som for eksempel Bradford i England, viser at man trolig snakker om rundt en prosent hvis meninger og lærdom faller i denne gruppen, og ikke alle er villige til å gjøre noe operativt som setter læren ut i praksis, men de fins. Samtidig anslår man også at det er omtrent ti prosent som sitter på gjerdet og kan bikke over i mainstream islam eller den andre veien.

Det selvsagt også eksempel på velutdannede muslimer som kommer til Vesten med relativt høy utdanning og som ender opp med å søke seg inn på veien til den globale jihad, man skal selvsagt heller ikke undervurdere at noe slikt også kan skje her midt i blant oss. Poenget med de ytterliggående er at de ofte skyr dagslyset som flertallet av deres kolleger fra samme religion operer i. Hvis en er en del av en celle er det ikke noe man utbasunerer, en holder det heller for seg selv og/eller deler det med sine medsammensvorne. Etter min mening er det en marginal sjanse for at man får høre noe som helst om et potensielt angrep før det smeller, eller i beste fall rett før.

Selv i hjemlandet til den globale naiviteten er det ikke utenkelig at noe slikt kan skje her i et framtidig scenario. Vil man unngå det er det imperativt at man spiller på lag med de edruelige muslimer i samfunnet og sammen gjør det vanskeligere for disse kreftene å få fotfeste. Men man må erkjenne at det ligger et potensielt problem her i stedet for å vifte med det islamofobe kortet, som mange norske, naive, men sikkert velmenende kommentatorer gjør.

Man bør lytte til stemmene som kommer fra muslimske land og miljøer nettopp fordi de har mye bedre forutsetninger til å føle pulsen i sin egen leir. Her vil jeg fremheve Walid al-Kubasi som har skrevet opp og i mente om dette siden midt på 1990-tallet. Al–Kubaisi blir dessverre ofte kritisert for noen av sine ytringer, men etter min mening er dette flisespikkeri, en bør heller se på de store linjene han trekker og være litt mer ydmyk overfor den kunnskapen han tross alt besitter i stedet for å kritisere at han for eksempel er kritisk til Israel.

Israel er også et klart villspor i debatten om islam i Norge, det blir ofte trukket fram, og har også trigget voldelige opptøyer i hovedstaden. Det fins klart mennesker som er muslimer som støtter palestinerne, men de aller fleste bryr seg ikke nevneverdig om dem i praksis. Selv om jeg er fristet til tanken på at mange muslimer våkner om morgenen og skulle ønske at den jødiske staten var borte, tviler jeg på at mange av dem bruker mye tid og krefter på saken.

Det er mye mer interessant å gå inn i sammensetningen av den muslimske befolkingen i Norge. De største gruppene består i hovedsak av pakistanere (mange med lang fartstid i Norge), somaliere og kurdere. Jeg har hatt den store ære å jobbe med representanter og ha omgang med folk fra alle disse gruppene. Har en først blitt bitt av islam og Midtøsten basillen er det vanskelig å ikke gå dem nærmere i sømmene, og historiene de forteller er ofte utrolig fascinerende. Ingen av de tre eksemplene vil noen gang komme til å bli en forlenget arm for den globale jihad, men deres fortelinger kan likevel kaste lys over deres tilstand. En pakistaner ble sendt til Pakistan som 15 åring for å gå på madrassa. Han ble rykket opp fra sine nye norske røtter og plassert i en kontekst som han ikke ville være i.

Han brydde seg ikke noe særlig om madrassen, men når han kom hjem stod han på bar bakke etter å ha mistet flere år på skolen her til lands. Han var en talentfull og pliktoppfyllende kollega i et relativt lavtlønnsyrke, men han vil trolig aldri komme dit han burde vært nettopp på grunn av at han mistet verdifulle skoleår i en meningsløs tilværelese i et land hvor familien kom fra. De er i slike sammenhenger at man forventer at de ressurssterke medlemmene av de ulike muslimske gruppene kommer på banen og anbefaler at person x, y eller z heller blir værende her og fullfører skolen.

Islam i Norge er på mange måter et fenomen som stort sett foregår i stor skala i området i og rundt Oslo. Testen vi må utføre i forhold til det er i hvor grad visse grupper viser en sosial mobilitet etter som årene går. Hvis det er slik at noen grupper blir værende i gettoen i flere generasjoner er det et tegen på at noe ikke fungerer. Slik som det virker i dag så er dette tilfellet for enkelte grupper, man forblir i gettoen og kommer ikke videre. På meg virker det først og fremst at dette skyldes kulturelle forhold i hjemlandet, det er sjelden de utdannede elitene som trekker til et annet land på jakt etter arbeid, de blir heller værende i hjemlandet. Samtidig er det slik at enkelte innvandrergrupper fortere kommer videre enn andre. For noen av de som er relativt immobile, som for eksempel somaliere, blir religionen ofte en fatal trøst – vi kan godt ha det vondt her og vil få belønning i det neste livet. Det er nettopp denne fatalismen man må prøve å bryte opp i, og at nei, det går an også her og nå, dette er også et poeng som bør fremheves av de religiøse lederne, bare slik kan en få flere inn på en oppadgående kurve – og øke garderingen mot en framtidig søken mot islamisme.

Muslimene er trolig her for å bli, for folk som vil ta del i debatten er det imperativt at en setter seg grundig inn i religionen, de kulturelle forskjeller mellom gruppene (det er et hav av forskjell på iranere, arabere og somaliere, for å nevne noen). Samtidig skal man være ekstremt kritisk til de som prediker en destruktiv islam, jeg tenker først og fremst på imamer som har fått sin teologiske utdanning gjennom og via Saudi Arabia her. Men for å forstå islam bedre må en ikke minst ta seg tid til å snakke med muslimer og høre hva de har og si, man trenger ikke å være enig med dem, man kan være svært kritisk, men det er min ydmyke erfaring at mange muslimer, i motsetning til mange nordmenn, elsker en god debatt. For oss er det viktigst men været og konsensus. Konsensus er aldri bra i et samfunn, den må brytes for at vi skal unngå den virkelige faren som jeg oppriktig ser komme om vi holder på i dette sporet – polarisering og vold.

Wellhausen er pseudonym for en person som reiser mye i den muslimske verden.