Sakset/Fra hofta

Kommentatorer og akademikere forsøker å spille rollen som oppdragere overfor Arbeiderpartiet. Den faderlige, patroniserende tonen skal få folk som Martin Kolberg til å skamme seg.

Hege Ulstein i Dagsavisen:

Et politisk parti som ikke helt vet om det har tenkt seg til høyre eller til venstre er aldri et vakkert syn. Det ender ofte med vingling og fall. Noen ganger med total stillstand. Men i de sjeldne tilfellene der vinglingen skjer i et rasende tempo, er det likevel et fascinerende skue. Den politiske ekstremsporten Ap har holdt på med når det gjelder radikal islam, er et herlig eksempel på det.

Første port ble rundet da Martin Kolberg sa det selvfølgelige: Ap er mot radikal islam. Problemet er ikke at Ap er mot en voldelig og antidemokratisk ideologi. Problemet er at Kolberg gjorde et så godt som ikke-eksisterende fenomen i Norge til samfunnsfiende nr. én. I tillegg spyttet han ut noen halvtygde betraktninger om integreringspolitikk og retur av asylsøkere etter avslag.

Det er slik foreldre snakker til sine barn: «Dette har du ikke noe greie på. Du gjør deg selv til latter, ha-ha.» Det kalles utdriting på folkelig. Aftenpostens brukte samme tone i sin lederartikkel torsdag: overbærende, irettesettende, refsende. De merker ikke hvordan de opphøyer seg selv til smaksdommere, som sitter uangripelige, med fasit.

Islamslalåm