Kommentar

Jeg forfølges av noen ord Sorle S. Hovdenak lot falle: 68-generasjonen – finnes det noen større svikere? Hvis noen skal gjøres ansvarlig for dit vi er kommet – hvem ellers?

Jeg våkner til stemmene deres. Det er the daily dish fra NRK. I dag er det Kristian Berg Harpviken, nyslått direktør for Fredsforskningsinstituttet, som med sin karakteristiske stemme kritiserer norske soldater for å ha hjulpet amerikanerne i Afghanistan. «Alle» vet jo at Operation Enduring Freedom pr. definisjon er noe svineri. Forsvarssjef Sverre Diesen må motstrebende tilstå at det skjedde to ganger i høst.

Den venstreorienterte kamarilla har sikret seg det mentale overtaket gjennom sin kontroll over massemedier og akademiske institusjoner. De er blitt overjeg-et, og Diesen krymper seg. Harpviken trenger bare la pisken smelle et par ganger.

NRK-reporter Sigurd Falkenberg Mikkelsen støtter opp under Harpvikens uttalelser. Mikkelsen har gått i den antiamerikanske skolen. Ingen slipper igjennom som ikke følger linja. Derfor hører man aldri noe annet enn de samme synspunktene fra akademia og mediene.

Det gir seg underlige og bisarre utslag. Norge er tross alt bare en fluelort på kartet.

Under giverlandskonferansen for palestinerne i Sharm el-Sheikh igår fikk ikke Norge gjennomslag for sin linje. Det var tydelig at utenriksminister Jonas Gahr Støre var frustrert over isoleringen av Hamas. Det ble utlagt – både av utenriksministeren og pressen – som at Obama-administrasjonens politikk er den samme som før. Kun tempo og engasjement er forandret. Hillary Clinton og Obama har mao. ikke forstått det.

NRKs Sidsel Wold kunne fortelle hvor underlig det var å høre den ene talen etter den andre uten at Hamas ble nevnt med ett ord. Men hun stilte ikke spørsmål om hvorfor. En journalist som ikke er sulten på nye vinkler, men gir seg til å belære deltagerne, har utspilt sin rolle.

Pressen, ekspertene og Gahr Støre inntar samme belærende holdning. De har skjønt det, og er oppgitt over hvor tungnemme det internasjonale samfunn er som stiller krav til Hamas, men ikke til Israel.

Tanken synes ikke å streife nordmennene: at det kan være de som er på jordet.

Forsker Hilde Henriksen Waage dundrer i vei. Hun tviler ikke et sekund. Isolasjonen av Hamas vil aldri føre frem. Hamas er en del av løsningen. Hun har sittet i studio og omtalt president Mahmoud Abbas som «quisling», og sa nylig at PA-styret er dypt og inderlig hatet på Gaza.

Den norske eliten begynner å oppvise samme symptomer som Hamas: en langt fremskreden autisme. Man oppfatter ikke lenger omverdenens signaler og har mistet realitetssansen.

Forslaget om akademisk boikott av Israel er et slikt symptom. For en uke siden var det oppe til debatt på Litteraturhuset i Oslo, og professor Trond Nordby var en varm tilhenger. Kun Norske P.E.N.s Anders Heger forsvarte kulturkontakt. Ebba Wergeland fikk seg til å si at boikott også kan være en måte å føre dialog på! Det er helt orwellsk.

En lignende diskusjon pågår på NTNU i Trondheim, der stemningen skal være for akademisk boikott.

Man vil i så fall stille seg på samme side som Hamas og avvisningsfronten som ønsker Israel kastet på havet. Akademisk vil det ha liten virkning på Israel, men det kommer til å kompromittere Norges rolle som fredsmegler og kulturnasjon. Det kommer mao. til å gi Manfred Gerstenfeld rett i hans påstand om at Norge er det mest Israel-fiendtlige landet i Europa.

Hvor kommer disse tankene fra? Hvordan er vi havnet her?

Roger Scruton sier noe viktig: En styrke ved det åpne, liberale samfunn er dets vilje til selvkritikk. Men når all kritikk tilbakeføres til oss selv, dvs. når kritikken alltid rammer Vesten, USA og Israel eller våre egne insititusjoner, da er det noe alvorlig galt.

Det later å være en slags skyldbevissthet som europeere i særlig grad er belemret med. Ta en journalist som Nicholas Kristof i New York Times, en typisk liberaler, sterkt kritisk til George Bush og alt han sto for. Men han har vært ti ganger i Darfur/Chad, flere ganger sammen med George Clooney, og han forteller detaljert fra felten om hva som skjer med menneskene der. Han er selvsagt for at president Omar Bashir tiltales for folkmord.

Det er ikke den norske regjeringen, kunne Aftenposten fortelle. Der holder man seg til Thorvald Stoltenbergs linje: bedre at noen folkemordere går fri enn at fredsmeglingen kompromitteres. Det kan jo bli fred. Også hjelpeorganisasjonene mener det samme. Petter Eide uttalte seg mot sanksjoner for en tid tilbake, da det kunne hindre hjelpearbeidet.

Det er et mønster: Norge er meget selektiv med hvem man vil utfordre. Israel, ja. Men arabiske diktatorer? Eller russiske?

Det verste er ikke regjeringers kynisme og opportunisme, forkledd som idealer. Men at NGO-er, akademiske institusjoner, eksperter og journalister mener stort sett det samme.

At man nå har kommet så langt at man mener det er det internasjonale samfunn som har malt seg inn i et hjørne i forhold til Hamas, sier noe om at autismen begynner å gjøre Norge dysfunksjonelt. Vi kan enten søke sammen med stater og bevegelser som er like autistiske – dvs. i den muslimske verden – og som ønsker å avskaffe friheter, eller vi kan forsøke å bryte ut av det mentale buret og gjenopprette kontakten med det pulserende livet. Lett blir det ikke.