Sakset/Fra hofta

Man må tenke gjennom hva man skriver, enten det er som kommentator på document.no eller journalist i Aftenposten. A-magasinet portretterer Lars Gule, og mye av teksten handler om kommentarene på document.no

Da er det kanskje grunn til å stanse opp og spørre: Hvordan ser «vi» ut utenfra? Artikkelen er skrevet av Ola Henmo, en tidligere kollega av red. i NTB. Journalistisk profesjonalitet skulle tilsi at man opplyser om slike forbindelser. Norge er et lite land.

Henmo forsøker ikke å forstå eller forklare hva som er begrunnelsen for document.no. Stilen er slentrende og finner ikke helt balansen mellom alvor og humor. Det samme var tilfellet med hans portrett av Per Edgar Kokkvold. Han var avbildet på forsiden med en renneløkke over hodet, en situasjon som tilfeldigvis oppsto under et foredrag. Var det morsomt? Kokkvold er faktisk en mann som alltid må tenke over hvor han befinner seg. Like etter A-magasinets artikkel skulle han til London, og det er en by som er potensielt farlig for en mann som har hatt ansiktet sitt kringkastet over hele verden av motstandere. Det behøver ikke være planlagt. Det holder at noen kjenner deg igjen på T-banen. Den som ikke deler denne risikoen, vil ha vanskelig for å forstå den. Av journalister kreves det litt mer.

Lars Gule har som kjent en fortid. I Danmark har man gått grundig inn i det ene tilfellet av politisk terrorisme/kriminalitet fra venstresiden. Peter Øvigs bøker om Blekingegadebanden ble bestselgere. Det er en viktig debatt. A-magasinet kaller sin artikkel Dynamittgubben. Det slår an tonen. Lars Gule ble tatt med 750 gram sprengstoff på flyplassen i Beirut i 1977. Er det morsomt?

Hovedtema er Lars Gules aktivitet som debattant på document.no, hvorfor han gidder diskutere med «rasistiske tullebukker» i et «brunt gjørmehull». Sitatene er Gules, men begrunnelsene/forklaringene er endimensjonale:

Hvis alt det hodeløse reaksjonære røret om innvandringspolitikk, islam, muslimer og Midtøsten blir stående uimotsagt, vil det være en skjensel for vår tid, mener han.

Gule er altså den bolde ridder som går i krigen mot fusentastene. Han gjør det for ettertidens skyld, for som han sier: det er dette som blir stående om 100 år. Men enhver som kikker på Gules aktivitet på document.no, vil forstå at det er noe mer som tiltrekker Gule. Det må være affiniteter som går dypere enn bare krangling.

Ett positivt utslag av dette var initaitivet til et opprop mot blasfemiforslaget, som Lars Gule og Nina Hjerpset-Østlie tok i fellesskap. Det ble medvirkende til den offentlige stormen som la forslaget dødt.

At Gule og en journalist fra document.no kunne samarbeide i kampen for ytringsfriheten, sier noe om at posisjonene ikke er så fastlåste som det fremstilles. Kanskje document.no speiler noe i opinionen som ikke finner uttrykk i Aftenposten?

Ola Henmo begår et journalistisk overtramp. Det hjelper ikke at det er Gule som sier det. Han omtaler en bestemt meningsmotstander ved navns nevnelse, og gir ham en diagnose:

«Gule skriver så mye vanvittig at jeg ikke lenger finner det formålstjenlig å «diskutere» med ham», melder Nationaltheatrets skuespiller Jan Hårstad, en av Document.nos ivrigste bidragsytere og en mann som ifølge Gule lider av «konspiranoia, en psykopatologisk tilstand».

Dette er over streken, og hvis Henmo hadde brukt sin vurderingsevne, hadde han 1) avholdt seg fra å henge ut en person med en tvilsom psykiatrisk diagnose eller 2) rettet spørsmål til Gule om hvorfor han diagnostiserer folk på denne måten. Den som følger Gule på nett, vet at det er en av hans svakheter.