Sakset/Fra hofta

Debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten tar et kraftig oppgjør med fagfolk og organisasjoner som unnskylder den ekstremt aggressive atferden til minoritetsungdom under de voldelige opptøyene i Oslo i helgen. Det finnes ingen unnskyldninger, og det er ingen grunn til å betrakte ungdommene som ofre, skriver Åmås:

DET HAR VÆRT vanskelig å se hvor grensen går mellom unnskyldninger og forklaringer, når fagfolk og organisasjonsledere har tolket de voldelige opptøyene etter Gaza-demonstrasjonene de siste dagene. Gjennomgangstonen er at den voldelige og ekstremt aggressive adferden fra tenåringsdemonstrantene fra etniske minoriteter, kommer fordi de er marginaliserte og velger uakseptable virkemidler, fordi det er deres eneste måte å bli sett og hørt på.

Det mest skremmende utsagnet kommer fra Olaf Svorstøl, leder for Fellesutvalget for Palestina, når han sier at «Vi setter oss ikke til dommere over dem som velger å aksjonere på en annen måte. (…) Vi skiller ikke mellom uverdige og verdige demonstranter.»

«Jakt på jøder».

Dette sier han i en situasjon der tenåringer med muslimsk bakgrunn oppfordrer hverandre til å «dra til Blindern og jakte på jøder» (intervju med dagbladet.no 11.1.). Kunne Svorstøl muligens reflektere litt over skillet mellom uverdige og verdige demonstrasjoner – og utsagn?

Barnepsykolog Magne Raundalen uttalte nylig at han «reagerer på den negative omtalen av de voldelige demonstrantene», og sa at traumeterapi vil være løsningen da de aktuelle ungdommene kan ha vonde minner fra krig.

Er dette forklaringer eller unnskyldninger? Har Raundalen sjekket om de fleste av ungdommene kanskje er født i Norge?

Et individuelt ansvar.

I denne dramatiske situasjonen, som i løpet av noen få dager har vært med på å skyve Norge i en sterkt uønsket retning, må vi ha to tanker i hodet samtidig: 1) De som har stått for handlingene og de uhyrlige utsagnene, har det totale, individuelle ansvar for det de har gjort. 2) Samfunnet bør granske hvilke tiltak politikere, organisasjoner og andre må treffe på det politiske nivå.

Det bør diskuteres grundig hvor riktig påstanden om marginalisering kan være for de hundretalls ungdommene som er involvert. Strukturell diskriminering finnes på både arbeidsmarkedet og boligmarkedet. Men skoleguttene som har vært sterkest delaktige i opptøyene, er hovedmålgrupper for store deler av integreringspolitikken, og de er ungdom som det allerede brukes store ressurser på. De blir sett, i den grad de vil bli sett.

Åmås skriver at det han selv på få meters hold både torsdag og lørdag så, var tilsynelatende ressurssterke tenåringer med Midtøsten-bakgrunn som nesten alle hadde dyre merkeklær, men med jakkehette og Palestina-skjerf som maskering over ansiktet. Det var disse som gikk amok og ramponerte alt i sin nærhet.

Mer enn et spørsmål om å bearbeide sosial marginalisering handler det om å motvirke den sterke ideologiske polariseringen som dyrkes i en del unge, etniske minoritetsmiljøer i Norge, mener Åmås:

En del av dem skrek slagord som «drep jødene» og «nei til Israel» i opptøyene. Har norsk skole forsømt å motvirke de farlig fastlåste holdninger som Midtøsten-konflikten har eksportert også til et flerkulturelt samfunn som Norge? I Trondheim avlyste en skole før helgen et planlagt besøk i den jødiske synagogen fordi elevene viste sterk aggresjon mot Israel og mot jøder.

Like store forsømmelser kan opprørsungdommenes familier ha gjort seg skyldig i. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap) synes å ta dette på alvor når hun nå ber minoritetsforeldre involvere seg tettere.

Har krysset grenser.

For det er grunn til å bli skremt av situasjonen. Vi befinner oss ikke lenger på den legitime politiske kritikkens område. Vi har krysset grensen til rent destruktiv voldsutøvelse og hatkriminalitet. Det spiller ingen rolle at det eventuelt ikke finnes noen ideologisk bakgrunn for den. Poenget er at hatet er et faktum, hos unge mennesker som har gått over grenser ingen ville trodd. De har skapt dyp frykt blant norske jøder, en av landets minste, men aller mest utsatte minoriteter gjennom historien. Historien er blitt samtid for dem, nok en gang.

Den gjentatte påstanden om at voldelige opptøyer er de involverte minoritetsungdommenes eneste måte å bli sett og hørt i samfunnet, holder ikke. Mediene er vidåpne for deres fortellinger og deres versjoner, det samme er politikk og organisasjonsliv. Det finnes også en rekke lavterskelmiljøer som kan fange opp selv de mest ressurssvake. Men mye tyder på at mange av voldsutøverne har ressurser og energi nok – til det de vil.

Unnskyldningene og bortforklaringene som lanseres og som gjør de voldelige ungdommene til ofre for systemet og samfunnet er pinlige, skriver Åmås. Det samme mener han gjelder for dem som anklager politiet for overdreven maktbruk, som for eksempel Sosialistisk Ungdom, Olaf Svorstøl og SV-politiker Akthar Chaudry gjør:

Etter å ha vært på svært nært hold av demonstrasjonene og opptøyene torsdag og lørdag, vil jeg tvert imot rose Oslo-politiet for klokskap og tilbakeholdenhet i ekstremt vanskelige situasjoner. Politiet har ikke opptrådt aggressivt eller fremprovosert vold, men bidratt sterkt til å dempe de ytterst ukloke frontalangrepene på en politisk demonstrasjonskultur som er fundamental i et åpent og fritt samfunn. Ikke minst er siviliserte demonstrasjoner uttrykk for en ytringskultur som minoriteter og svake grupper trenger – mer enn noen andre.

Oslo, Athen og Paris.

Derfor er den jødiske leder Anne Senders og den muslimske leder Basim Ghozlans standpunkt om at det nå er nødvendig å avlyse slike store demonstrasjoner, en kapitulasjon (om enn forståelig) for destruktive krefter. Opptøyene kan likevel komme til å fortsette – selv om Oslo ikke sliter med dype sosiale skiller av den typen som har satt Athen og Paris i brann.

Opptøyene og de destruktive kreftene må motarbeides med alle de klokeste midler et sivilisert samfunn rår over.

I gårsdagens avisleder «Vold som politikk» gikk for øvrig Aftenposten hardt ut mot lederen for den norske PEN-klubben, Anders Heger, for hans prinsippløse holdning som kom til uttrykk i kommentaren «Sitrondrops og Sensur» i Dagsavisen.

Aftenposten: Ingen unnskyldning!

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også