Sakset/Fra hofta

Sensur er én ting, ansvar noe annet. Noen bruker anonymiteten til å utfolde seg uten tanke på konsekvensene. Ord er ikke lek, spesielt ikke på et nettsted som tar opp sensitive spørsmål og gjerne vil bli tatt seriøst.

For å illustrere misbruk av anynomitetens bekvemmelighet: Navnet «yngvar» kommenterer nyheten om at et sentralt medlem av Blekingegadebanden er død:

Drapet på politimann Jesper Egtved Hansen var et alvorlig feiltrinn.

Tja, jeg kan se flere alvorlige feiltrinn enn dét. Det er et eksempel på historiens urettferdighet at Niels Jørgensen ikke opplevde en langtrukken og pinefull død.
Det er et tegn på svakhet at mennesker som dette ikke blir henrettet.
Det frie Vesten er nødt til å bli adskillig mer kontant i sitt svar til intoleranse og hat. Niels Jørgensen – måtte du råtne i helvete.

Dette er typisk private tanker som man burde holde for seg selv. Jeg tviler på om vedkommende ville vedstått seg disse meningene hvis man skrev under fullt navn. Der kommer feigheten inn: her er det ingen anonymitetens «nødrett» som gjelder, altså at man må være anonym for å kunne si noe viktig, men tvertom: Man sparker/langer ut etter mennesker og ønsker dem en pinefull død! Det er ikke bare drøyt, det viser også en total mangel på respekt for document.no og redaksjonens arbeid.

En mann ble nylig arrestert i Trondheim mistenkt for å ha skutt en somalier som kjørte drosje. Han skal ha vært aktiv på VGNett med anklager om «landsforræderi» blant annet. Hvordan ville det tatt seg ut om det hadde stått «aktiv på nettstedet document.no» istedet? Det ville garantert fratatt Nina og undertegnede enhver lyst til videre arbeid.

Ord betyr noe.

Det er ikke til å komme fra at problemene med å slippe til i etablerte medier skaper frustrasjon. Det gjør at noen nærmest marginaliserer seg selv. Kommentatoren Lazar fremfører meninger som er redaksjonen totalt fremmed. Når frykten for islam fører til omfavnelse av Putin og forakt for USA og NATO som islamvennlige, er man ikke bare politisk på viddene, man står også for verdier vi stiller oss helt fremmed overfor.

Problemet med dagens ideologiske og verdimessige konflikter er at folk lett konstruerer komplette modeller som skal forklare alt. Etter som man fokuserer på ett tema, reduseres årsaksfaktorene og nyansene forsvinner. Det ender lett i en slags autisme.

Folk som kommenterer må huske på at de er med på å forme sidens profil. Document er ikke et fristed for aktivister på nettsteder med lave besøkstall. Det er faktisk ikke slik at det er en gratis plattform. Det er noen som har laget den, med hardt arbeid over mange år, og vi akter ikke å la noen gi den en vinkel som støter folk fra seg.

Derfor vurderes det løpende om vi skal kreve full registrering av navn på de som deltar. Så får heller de som trenger det få et nick av redaksjonen, men vi vil vite hvem som skriver.

Flere har spurt hvorfor ikke Lars Gule får reds. påpakning. Gules form og stil er skiftende. Rasismekortet sitter løst. Å ramse opp svenske innvandrerorganisasjoner som mottar statsstøtte for eksempel, er ikke rasisme. Behovet for å dele ut slike kort er en overlevning fra venstreradikalismen, og da som nå vekker det motvilje og motreaksjoner. På 70-tallet opererte man sogar med halv- og kvartfascister!

Det er ikke alle overtramp som er eksplisitte. Vi går ikke rundt med en tommestokk i lommen vi kan måle meninger med.

Red. akter å fortsette å ta opp sensitive spørsmål, men det krever aktsomhet i språkbruken.

Det er lett å la seg forføre av nettstedenes intimitet. Document.no er ikke en varmestue for en utvalgt gjeng som kan skape en stil og tone uavhengig av redaksjonell linje og vanlig folkeskikk. Et nettsted er en åpen scene, en del av det offentlige rom, ikke et privat kammers hvor man kan få utløp for sine behov. En samtale mellom fremmede krever at man legger bånd på seg.

Les også

-
-
-
-
-

Les også