Kommentar

Det er blitt et trykk i atmosfæren i Norge. Som kjent finnes det grader av atmosfærisk trykk, og billedlig heter det at atmosfæren kan være trykkende.

Selv må jeg ta en tur til Danmark for å kjenne forskjellen. Presset letter når du forlater kaia i Larvik eller letter fra OSL. Danmark er annerledes.

Jeg snakker om noe annet enn den luftige følelsen av å være på tur.

Det er et kort vindu i overgangen, når man ankommer et nytt land, at man ser ting annerledes. Man ser det man forlater i relieff. Det dukker opp igjen et kort øyeblikk når du kommer hjem, før vaner og hverdag lukker deg inn.

Apropos. Nå som det reises som aldri før: Hvorfor skriver ikke flere om hvordan det er å se Norge utenfra?

Avisene tyter over av reisemål, mat, litteratur – man spiser og spiser, men blir aldri mett. Jeg vil vite noe mer. Jeg vil gjerne vite hva som foregår.

På 60-tallet var det én scene, og man kunne vite hva som foregikk. Nå er scenen veldig stor, og ingen har helt oversikt. Man kan i stedet tilhøre de som betyr noe.

Den virkelige scenen har forflyttet seg ut i gatene og ned blant vanlige mennesker. Det er der ute det foregår.

Men den scenen er taus, den har få talsmenn. Det skal litt mer til å få tak i hva som skjer. Det koster mer å svømme mot strømmen.

Nok et stort paradoks som må gjentas nå som Oslo stiger frem som et Soria Moria: 68’erne og deres avkom som oppfant den kommersielle popkulturen, er de som nå utøver et meningstrykk som jeg som barn av 60’årene ikke kan erindre å ha opplevd maken til.

Det er over alt. Det er en kode du må forholde deg til. Én ting er det som skjer på gata, noe annet i spaltene, i timene og foran kamera. Du må ikke blande de to. Det er også blitt til en mistillit mellom mennesker som ikke tør å si hva de mener til hverandre. Dermed ryker en av betingelsene for tillit.

Alt dette var der før 22/7. Men 22/7 har gjort noe med oss, og det vokser hele tiden.

Vi må ikke tro at det bare er vårt, og vårt å definere. Toulouse er del av det samme, og det kommer også til å gjøre noe med oss, selv om vi ikke er klar over det. Det minner oss om at politisk vold er noe som er kommet til Europa, og det er ikke eksterne problemer som slår inn, slik palestinsk terror gjorde eller den røde terror. Dette henger sammen med dype forandringer i Europa.

Det er lett å avskrive dem som ensomme, gale ulver (nå er plutselig flokken borte). Den politiske volden er farlig, og den er kompleks.

Red. befinner seg i København for å delta på seminar med Ben Solomon. Han er en tidligere imam som konverterte til kristendommen. I morgen skal han fortelle sin historie. Den vil jeg dele med leserne.

Som medlem av Document har vi opplevd et trykk etter 22/7. Men det er samme trykk som f.eks. lærere forteller om i brev til redaksjonen. Derfor er det viktig at folk skriver til oss og forteller om hverdagen. Hva som egentlig foregår der ute, hører vi lite eller ingenting om.

Aftenposten åpnet i dag en linje for kryptert informasjon, slik at folk som har sensitive ting å fortelle kan være sikre på ikke å bli avslørt. Noe lignende ville være aktuelt for Document.no.

Folk må øve seg på å sette ord på hva de opplever. Det er slik man skaper et fellesskap og en opinion.

Jeg har i dag funnet ut at det trykket vi i Document.no har levd med siden 22/7, er det samme trykket som læreren som tenker annerledes, føler i sitt arbeid. Eller den norske eleven som hospiterer på en skole hvor han opplever hvordan det er å være minoritet i eget land.

Bruk Ordet.

 

Les også

-
-
-
-

Les også