Pensjonsskandalen på Stortinget har langt videre perspektiver enn at noen stortingsrepresentanter har fått for mye i pensjon. Den sier noe om de folkevalgtes fremmedgjorthet overfor folket de er satt til å representere. Folket er på en måte overlatt til seg selv. Samtidig er det nye grupper som man stadig hører må få hjelp.

Pensjonsskandalen har en iboende dynamikk, dvs. den rommer elementer som virker utover hva mediene våger å si. Mediene spiller en ambivalent rolle. De avslører til å begynne med for å vise politikerne hvem som har makt, senere drar de frem human touch-kortet. Men denne saken har mye større perspektiver, og de konklusjonene greier folk å komme frem til selv, uten medienes hjelp.

Stortingsrepresentantene er hverken verre eller bedre enn folk flest: De forsyner seg når de har anledning. Men dette er statens penger, og staten er gjerrig. Når vanlige folk tjener noen kroner over grensen, utløser det voldsomme straffereaksjoner. En sum på 13 kroner utløser titusener i bortfall. Dette er ikke strenghet og har intet med rettferdighet å gjjøre. Det er sadisme.

Når vanlige folk hører en Thorbjørn Berntsen si at nei, han bryr seg ikke om å lese reglene, han regner med at det som kommer er OK, så blir ikke folk bare sinte, de føler seg sveket og forlatt. Slik kan en privatperson si, men ikke en politiker som utformer reglene. Det er ikke sjarmerende, det vitner om likegyldighet.

Men slik er det. Bildet er gjenkjennelig. Kåre Willoch ble i sin tid «tatt» for å ha mottatt lønn av Norges Industriforbund etter at han kom på Stortinget. Hans begrunnelse var at han måtte jo opprettholde sin levestandard. (Dette står det ikke noe om i biografien på wikipedia). En annen med samme holdning var finansminister Per Kleppe, som ble «tatt» for å ha benyttet et spesielt kort som ga ham gratis flyreiser. Da han ble presset til å forklare hvorfor, kom ham med den minneverdige replikken: – Men flyene går jo likevel. (Dette står heller ikke på wikipedia, enda Kleppe her kom med en replikk som er blitt et fast uttrykk).

Dette er Ola Nordmanns måte å omgås korrupsjon på. Man har alltid unnskyldningen klar, og det spesielle er at flokken alltid står klar til å tilgi, alltid åpner en retrettmulighet. Derfor hefter ikke dette ved Willoch og Kleppe, og det kommer heller ikke til å hefte ved stortingsrepresentantene. Man skriver det på kontoen for uklare regler.

Men politisk har det en korrumperende virkning. Det viser kort og godt at politikerne mangler integritet.

Man går videre ved å få tilstrekkelig mange med på å kalle det noe annet. Men akkurat dette vil ikke bli glemt. Det er for mange groteske historier om en stat som opptrer som en sadist.

Noen har utformet disse forskriftene. Det er kanskje ikke politikerne, men byråkrater på høyt nivå i forvaltningen. Det er også noen nedover i systemet, de som treffer avgjørelser, som ikke utviser skjønn men bruker øks. Disse instruksene har de fra et sted: det skal ikke vises nåde mot vanlige folk.

Derimot hører folk hele tiden at det skal vises nåde mot alle andre, mot de som kommer utenfra. Der skal det vises skjønn og forståelse. Selv der hvor forvaltning på lavere nivå har truffet vedtak om avslag på opphold som ikke kvalifiserer til penger til mat og opphold, griper helse og sosialombud eller fylkesmann inn og omgjør vedtaket.

Regjeringen måtte nylig bevilge ekstra 500 millioner på grunn av asylstrømmen, og totalbeløpet blir i år på rundt 6 milliarder. Det er ingen som sier at dette har vi ikke råd til. Tvert imot: SV sier det ikke er noen strøm, for de måler 15.000 mot det totale antall flyktninger i verden. Venstres Trine Skei Grande sier det handler om anstendighet. Norge har plikt til å ta imot. Basta.

Men selvfølgelig handler det om ressurser. Det viste to dommer om hiv-smittede asylsøkere nylig. De fikk nei og blir sendt ut. Offisielt fordi hiv ikke er asylgrunn i seg selv. Men disse menneskene ble trolig sendt tilbake til land hvor de ikke får skikkelig pleie, og det er i gråsonen for rett til opphold. Men her viste myndighetene sin brutale side: Man ønsker ikke å bli mottak for hiv-smittede fra hele verden.

Her slo realitetsprinsippet inn som er fundamentet for all edruelig politiikk. Men hiv-syke er en svak gruppe. Den offisielle ideologien har gjort den blandede massen av asylsøkere til en gruppe det ikke er lov å stille spørsmål ved. De fyller en viktig rolle i den sosialdemokratiske ideologien, som mangler en svak gruppe som kan legitimere den. Arbeidere er ikke lenger kult, og vi er også lei vår egen kultur. Asylsøkere fyller et behov. Ved å betjene dem får vi bevist at vi er verdige, at vi har fortjent rikdommen.

Men styringsverket har to sider. Når det viser solskinnssiden til innvandrere, ser det seg om etter noen andre å være streng mot. Da er innfødte gode å ha.

En komponist bosatt på Grünerløkka forteller hvordan han måtte gå til sosialkontoret i sommer. Han hadde en sak til vurdering hos Nav, hadde måttet låne av venner og leve på oppsparte midler, men i sommer var det tomt. Han måtte ha hjelp. Svaret var nei. Han fikk ikke ett øre.

Man får en fornemmelse av at samfunnet inndeles i to: De svake – fremfor alt innvandrere og noen norske fattige – og vanlige borgere. De sistnevnte kan tas, de er lovlydige og tjener penger. Der er det noe å hente, i motsetning til hos innvandrere og fattige.

Det er denne virkeligheten som stortingsrepresentantenes pensjonsskandale satte i relieff. Folk skjønner hvor lite de er verdsatt, hvor lite politikerne bryr seg.

Det kunne vært et sannhetens øyeblikk. Mange er ikke klar over at de utsetter seg selv for en form for korrupsjon. Men de kunne sagt fra: Nå forstår jeg hvordan vi svikter vanlige folk, hvordan de må oppleve dette.

Men de kommer ikke til å si det. De kommer ikke til å rødme av skam, eller til å be om unnskyldning. (Det siste er ofte en unnamanøver).

Og i valgkampen kommer Jens Stoltenberg og Erna Solberg til å snakke om fellesskap og solidaritet som om ingenting har skjedd.