Kommentar

Aleksandr Solzjenitsyn er død, og i Haag sitter Radovan Karadzic. Vesten strever med å forstå og vi glemmer enda lettere.

Det er et under at skjebnen lar noen mennesker overleve som kan skrive historien om katastrofene i vår tid: Solzjenitsyn skrev om det umenneskelige systemet i øst, som gikk under navnet kommunisme. Primo Levi gjorde noe lignende om muselmennene i Auschwitz. Disse er blant de største, men vi har mange beretninger. Mange har fortalt, men få vil høre. Primo Levi kjente seg igjen i disse strofene fra the Ancient Mariner av Samuel Taylor Coleridge:

Since then, at an uncertain hour,
That agony returns :
And till my ghastly tale is told,
This heart within me burns.

I pass, like night, from land to land ;
I have strange power of speech ;
That moment that his face I see,
I know the man that must hear me :
To him my tale I teach.
..
O Wedding-Guest ! this soul hath been
Alone on a wide wide sea :
So lonely ’twas, that God himself
Scarce seeméd there to be.

Det sies ofte at tidene har vært så gode at vi har glemt, og det lyder som en plausibel unnskyldning. Men det er ikke riktig. Myrderiene og den etniske rensingen på Balkan skjedde i Europa,

Avisene er idag fulle av stoff om Radovan Karadzic og krigen i Bosnia. Stort sett er det drøvtygging på kjent stoff. Ingenting er forandret på de 13 årene som er gått. Det nevnes en passant at «verden» sto passiv og så på beleiringen av Sarajevo. Men man er like passiv idag. Hvorfor stiller man ikke noen enkle spørsmål: Hvordan kunne det skje? Man viker unna og skjuler seg bak kronologi. Man vil ikke begynne å grave.

Sannheten er at konsensus-offentligheten ligger milelangt bak begivenhetenes mening og betydning. Vi skjuler oss bak fordømmelser. Rettigheter og moralisme er blitt hva vi punter oss. Men når det virkelig gjelder er vi maktesløse: Bosnia, Rwanda og Darfur.

Derfor er Karadzic i Haag så viktig – for oss. Det er viktigere for oss enn for bosniakene. For dem kommer rettferdigheten for sent. Det de savner mest er en grav å gå til. Landet er ødelagt. Men for oss er det livsviktig å forstå hvem Karadzic er, og hvordan det var mulig.

Solzjenitsyn og Levi fortalte oss hva mennesker er i stand til. Hva gjør vi for å hamle opp med folk som Karadzic? Skal vi vente til det er nye gravsteder og minnesmerker å gå til? Hvordan kan vi være så sikre på at det en dag ikke vil være vår tur?