Kommentar

Hva er vellykket integrering? At unge muslimer under høyere utdannelse i Danmark vurderer å flytte utenlands etter endt utdannelse fordi de ikke føler seg akseptert, vil av mange bli utlagt som at Danmark har mislyktes i integrasjonen. Men kan det være tvert om? Kan det tenkes at Danmark har våget å sette foten ned for en islamifisering av samfunnet, og at det er smerten over dette som får de unge til å dra?

Kan det tenkes at det er bedre å bringe konfliktene opp i dagen, konflikter som i utgangspunktet er store, og at det ikke nødvendigvis er et nederlag hvis noen velger å dra? Det i seg selv er vel ikke per definisjon et nederlag?

Det avhenger selvsagt hvilken modell man bruker. I forhold til den godhetstankegangen som er fremherskende skal det satses på dialog og kompromisser. Da er det et nederlag hvis noen drar. Da har man mislyktes.

Men hva hvis motsetningene er så store at de ikke lar seg forene. Er det da et nederlag for samfunnet at det fastholder sine verdier, og at de nyankomne drar?

Danmark spiller rollen som et fremtidslaboratorium for Norden og man bør ta lærdommene til seg. I Sverige og Norge er danskene karikert og hengt ut som fremmedfiendtlige. Men Danmark har trolig et stort goodwill-potensial, og norske og svenske politikere har grunn til å frykte det danske eksemplet: Danskene kan være i ferd med å vise at det nytter å sette foten ned.

Det vises i undersøkelsen av de 314 muslimer under høyere utdannelse bla. til hijab-debatten, som negativ. Det er da man må spørre: hva er det de venter seg? Regjeringen har bestemt at dommere ikke skal bære religiøse symboler. Ikke hijab, ikke kippa, ikke kors. En temmelig opplagt konklusjon i et flerkulturelt samfunn. Dansk Folkeparti ønsker å gå et skritt lenger. De vil ikke at noen i offentlig sektor som behandler publikum, skal bære religiøse symboler som hijab. Troilig er dette i takt med befolkningens ønsker, men man nøler med å ta et så stort skritt.

95 prosent av de 140 kvinnene i undersøkelsen sier de velger hijaben fremfor jobben, hvis kravet er å legge den fra seg. Det er samme holdning som vi har sett i Storbritannia: den muslimske identiteten går foran. Men hvor dypt stikker den?

Vi snakker her om en ny muslimsk middelklasse. Trolig er hijab en identitietsmarkør overfor samfunnet, med et drag av protest, og en viss aggressiv handling. Muslimer har erfart at det nytter å rope høyt. Men hva hvis samfunnet trekker på skuldrene, og sier: sorry!, gjør hva dere vil hjemme, men disse konfliktene vil vi ikke ha det i offentlige rom.

Det er trolig hva et stort flertall av majoritetsbefolkning ville mene, om de ble spurt. Men å komme dit krever en viss standhaftighet. Har politikerne det? En skokk forskere og forståsegpåere står klar til å utbasunere hvor undertrykket muslimene er, som ikke aksepteres som de er.

Det er nettopp poenget. For å bli akseptert som de er, må borgere flest gi avkall på sin rett til å leve i et ikke-ideologisk rom. De må si ja til konsesjoner som bare vil bli flere og flere.

Det har vi nå nok erfaring til å konstatere. Den muslimske nye middelklassen forstår ikke det. Den tror den nå er kvalifisert for en sosial priviligert posisjon, og at nei til deres krav er utslag av diskriminering.

De kommende år blir avgjørende.

Les også

-
-
-
-