Sakset/Fra hofta

Maktkonsentrasjonen i Russland gjør det vanskelig å opprettholde illusjonen om et legitimt demokrati. Man må velge: den nakne sannheten eller sluke Kremls løgner.

Hans Wilhelm Steinfeld mener tvedelingen av makten mellom Dmitrij Medvedev og Vladimir Putin betyr innføring av parlamentarisme i Russland, et mer balansert styre. Det blir som å si at Adolf Hitlers regjeringsdannelse i januar 1933 betød en demokratisering etter flere svake regjeringer.

Ingen våger å si Steinfeld i mot. Det skyldes en blanding av autoritetsskrekk, bajaseri og at han signaliserer utålmodighet: «Skal jeg nå måtte behøve å senke meg ned til deres nivå nok en gang, som intet forstår». Han tillot seg å tiltale programlederen i Dagsnytt Atten, som «unge dame», klart patroniserende.

Det er intet som tilsier at man skal ha respekt for Steinfelds faglige autoritet lenger. Hans fortolkninger av Putin er ren apologi og har vært det i lang tid. For hver omdreining på skruen blir unnskyldningene villere og villere. Påfunnet om «parlamentarisme» er det mest vanvittige så langt. Fordi det kommer uten forbehold.

Å bruke uttrykket parlamentarisme om en ettpartistat gir ikke mening. Det er å kaste blår i øynene på folk.

Steinfeld snakker ikke om denne enorme maktkonsentrasjonen. Han later som om det russiske er et normalt styre, med visse svakheter. Han snakkker som om feilene er noe de to nå har tenkt å rette på, og at feks. boligmangel og fattigdom har vært utenfor deres rekkevidde, når sannheten er at Putin har forvandlet sin klikk til den største oligarken av dem alle, the top dog, som bruker staten, sikkerhetsorganene og Gazprom som sine personlige instrument.

Parlamentarisme signaliserer at man følger regler. Putin står for det stikk motsatte: vilkårlighet, maktbrynde. Igår ble han leder av Forent Russland, men ønsker ikke å være partimedlem!

But the decision to chair the pro-Kremlin party while not holding a membership card (following a rule change allowing him to do so) provoked raised eyebrows even among close followers of Russia’s political contortions.

Mr Putin appeared to be attempting to use United Russia as a powerbase independent of the presidency. At the same time he will want to make it a more effective political force, while avoiding the risk of being too intimately associated with the party should its fortunes wane.

«As chairman he has power over the party, but since he is a non-party member, they don’t have power over him,» said Vyacheslav Nikonov, a political consultant close to the Kremlin.
..
Mr Putin accepted the chairmanship at a party congress that had some echoes of the Soviet Communist party. His candidacy was accepted unanimously by 577 voting delegates who gave the outgoing president several standing ovations.

Den som har hørt Steinfeld messe om Putins velsignelser kan sammenligne med hva Martin Wolf i Financial Times skrev 12. februar:

In place of erstwhile hopes for the emergence of a pro-western Russian democracy, we have proto-fascism: aggrieved nationalism; bullying of smaller nations; a cult of the strong leader; suspicion of enemies within; and resentment of foreigners.


Putin cements influence with party leadership