Kommentar

James Lovelock sier våre breddegrader vil være som Bagdad om 33 år. Han sa det på norsk TV. Han sa det til en forsamling i Universitetets gamle festsal i fjor, med vakre unge mennesker og akademikere til stede. Ingen rev seg i håret og kledte seg i sekk og aske. Vår motstand mot å erkjenne at planeten er syk er et annet utslag av fornuftens selvmord.

Liker Lovelock å være profet? Det kan se slik ut. Eller enda verre: liker han tanken på at menneskeheten skal gå til grunne? At naturen tar en grusom hevn? Han sto på Svalbard og snakket om at det vil bli en av de levlige stedene. At det antakelig kom til å ligge en stor by der om 50 år. Det er ikke plass til spesielt mange mennesker på Svalbard. Hvor skal de andre gjøre av seg?

Det kan være at Lovelock er så langt «foran» at han snakker med sinnsro om katastrofene som venter. At han tenker i de store baner: det er 55 millioner år siden planeten var så varm. Da er vi nesten tilbake i dinosaurusenes tid.

Det var noe utvendig over NRK-filmen. Apokalypsen ble noe som ga Lovelock prestisje, ikke noe programmet utdypet. I et intervju Nina Witoszek hadde med Lovelock for Aftenposten, sa han at Norge burde passe godt på hvem som fikk lov å slå seg ned i landet, for Norge kom til å bli ett av de attraktive stedene å leve. Hvordan skal vi håndtere den priviligerte posisjonen? Det blir en type «båten er full»-situasjon. Heller ikke Norge har kapasitet til å ta imot alle som må flytte på seg.

I boken The Suicide of Reason beskriver Lee Harris det liberale mennesket som ikke kan forestille seg at Andre kan være drevet av helt andre krefter enn en selv: det liberale samfunn er rasjonelt, og rasjonaliteten og den store velstanden gjør det uforståelig og utenkelig at noen kan være villig til å ødelegge det, i jakten på noe helt annet. Hvis noen opptrer på tvers av våre forestillinger finner vi en rasjonell forklaring: fattigdom, vanskelig oppvekst, traumer. Med tiden vil alt bli løst – til det beste. I bunn og grunn er dette politikkens overflødighet. Den får kun en funksjon som fordelingspolitikk og managment.

Men i Irak og Afghanistan støter vi på helt andre mentaliteter: som setter andre ting enn materiell velstand og fredelige, forhandlede løsninger høyest. Hat og fanatisme kan være mye sterkere motivasjonsfaktorer. Slik vi kjenner det fra vår egen historie.

Når velstanden har vart lenge nok vokser det opp en mental barriere mot å erkjenne at det en dag kan være over. Det er fornuftens selvmord: jo, mer man lever i en utopi, jo større blir trusselen og faren for at man blir erstattet.

Det samme kan sies om miljøet. Velstanden og rasjonaliteten gjør det utenkelig at vi står overfor en miljøkatastrofe. Stoltenberg-regjeringen og opposisjonen kom triumferende frem til et miljøforlik. Ellen Skarsbø Moen kunne fortelle at regjering og opposisjon i stillhet har forlatt 1990 som benchmark. I stedet tar de utgangspunkt i hva utslippene vill blitt uten tiltak, og i forhold til det vil de kutte 8 – åtte – prosent. Det er peanuts. Resten skal tas ute.

Det forteller ikke bare at Norge er ufattelig rikt. Det forteller at vi egentlig ikke bryr oss.

Naturen er det uunngåelige. Vi er utlever til den fysiske verden. NRK hadde en dokumentar om sauehold og ulv i Rendalen idag. Det bor bare 2.000 mennesker i dalen, og like under 30 driver med sau. Men de er så engasjerte at de har tvunget regjeringen til kostbare kompromisser. Det skal få være ulv i Rendalen, men regjeringen har måttet påta seg såkalt «forebyggende tiltak», som gjerder. Det har kostet 50 millioner kroner over en tiårsperiode. Et vanvittig beløp. Urbane mennesker synes ulven fortjener å leve. De kritiserer bøndene som får 1.000 kroner mer per sau enn om det var blitt solgt som slakt. Men den urbane regner ikke med hvordan det føles for bonden å telle over de drøye 300 sauene han har og oppdage at rundt 90 lam mangler.

Båndet mellom menneske og dyr, og båndet til naturen. De er uadskillelige. Hvis naturvern skal ha noen som helst mening må det høre på mennesker som lever av naturen. Uten beiterett var ikke gårdene noe verdt.

I meg fremkalte sauebøndene i Rendalen noen andre tanker. Om solidaritet, et altomfattende ord i den sosialdemokratiske tåkeheimen. Hvem er min neste?

Alle er vi knyttet til det fysiske sted. De som angår en mest vil være folk lokalt. Den urbane myte vil oppheve den lokale tilhørigheten. Den urbane elite har endog fremelsket en oikophobi, som Roger Scruton kaller det – et hat mot hjemstedet.

Hvis jeg bor i Rendalen vil sauebonden bety mer for meg enn idealister fra byen. Han eller hun hører til i landskapet, og representerer en overlevelse i naturen. Det siste vil få en helt annen aktualitet. Jeg spår og tror at følelsen for det lokale, hvem en kan stole på, vil få en renessanse. Det kan være folk som lever av og med et lokalsamfunn, eller folk som søker seg til tryggere forhold. Jeg tror myten om det åpne urbane samfunn kan få en knekk, fordi det begynner å ligne for mye på en jungel.

Lovelock tar feil på ett vesentlig punkt, slik jeg oppfattet ham: han snakker om naturens korrigering som noe lovmessig, nærmest godt. Men naturen er ubarmhjertig. Mennesket har skapt sivilisasjonen på tross av naturen, også sin egen natur. Sivilisasjon er et særdeles kostelig, sjeldent produkt. Når Gaia er syk, er også sivilisasjonen truet.