Bruce Springsteen selger over 70.000 billetter til Valle Hovin på noen timer, og folk spør: hva er det med mannen? Eksperter forsøker å gi et svar: autentisitet, ruggedness, kraft og energi, dedikasjon, alvor. En nevnte Springsteens timelange konserter, på opptil 5 timer. Etter showet går han ut for å snakke med fansen! Hvilken annen artist gjør det?

Men ingen kom inn på det politiske: at nordmenn egentlig er undertrykte amerikanere. Vi er blitt amerikanere av velstanden, kultursmak. Men den politisk korrekte eliten gir inntrykk av at vi hater USA. Det er helt feil. Nordmenn elsker på bunnen USA: vil ha det big, dynamisk, rockn’ roll.

Ett eksempel: Jeg har de siste årene sett BBC World flere timer daglig. Det var en slags forlengelse av World News Radio, og BBC sto for pålitelighet osv. Men det var før. De senere år er BBC blitt «wooden». Treaktig, støl, stiv. Det går på skinner. De beste har forsvunnet eller gått trett. Det er organisasjonen det er noe feil med.

CNN har jeg bare sett periodevis, og da har jeg synes kvaliteten har vært lavere. De siste dagene har jeg skrudd på 19-sendingen. Jim Clancy har fanget min interesse. Han er livlig, frisk og pågående. Der revolver-journalistene i BBC er uhøflige, er han pågående på en personlig måte. Han byr på noe av seg selv. Det gjør ikke en BBC-journalist. Jeg har hørt Clancy intervju Syrias FN-ambassadør, og når løgnene ble for tykke, avbrøt Clancy ham og sa: «Det kan du ikke mene!» Igår var det talen til Mitt Romney som var hovedsak. Kun på CNN forsto man at dette hadde vært en stor tale, men om et problematisk felt: religion, og behovet for å erklære hvor man står i trosspørsmål. Det gikk for første gang opp for meg at Mitt Romney har kvaliteter og en personlighet. Det forstår man ikke av å høre på Annette Groth. Clancy hadde tatt inn ekspert fra Beliefnet som var kritisk til den religiøse «vannprøven». Clancy spurte ham, midt ute i intervjuet: «Hva tror du Jesus hadde syntes?» Intervjuobjektet mistet litt munn og mæle, men kom ned på beina. Det var en friskhet over samtalen, et gi og ta som man ikke ser på europeisk TV, og slett ikke norsk. Clancy går helt inn i siden på intervjuobjektet, men velter ham ikke.

Springsteen har disse kvalitetene: en gang var nordmenn også mer spontane og direkte. Hvorfor er vi blitt så kjedelige? Er det derfor vi strømmer til Valle Hovin?