Sakset/Fra hofta

Franske selverklærte humanister tar endelig loven i egne hender etter at deres – og norske mediers – foretrukne sosialistiske kandidat, Segolene Royal, tapte presidentvalget. Mindretallet som er uenige med flertallets ønskede innvandringspolitikk saboterer nå offensivt og aktivt regjeringens forsøk på å innfri sine valgløfter.

Og Aftenpostens Kurt Haugli kan knapt styre sin begeistring, og maler et flott bilde av humanistenes anti-demokratiske virksomhet i selvrettferdige, røde farger:

Da politiet kom, flyktet Chulan Liu (51) ut gjennom vinduet. Fortvilet forsøkte hun å holde taket på gesimsen – som i en dårlig film – før hun falt. Liu overlevde ikke fallet.
Ivan Demsky (12) hadde, som Liu, heller ingen tillatelse til å oppholde seg i Frankrike. Da politiet kom, rømte han sammen faren via balkongen. Taket glapp også for Ivan. Han falt ned fire etasjer. Lenge lå han i koma.

Ivan og Chulan er i Frankrike nå i ferd med å bli viktige symboler for en ny undergrunnsbevegelse. Som under krigen da motstandsbevegelsen – «la resistance» – holdt mennesker skjult, er det nå i ferd med å oppstå en ny motstandsbevegelse med samme mål.

Folk holder ulovlige innvandrere – på fransk kalles de ofte «sans papiers» (uten papirer) – skjult for politiet og myndigheten.

Nå kunne enkelte avis-lesere komme i skade for å mene at det er litt i overkant udemokratisk å ta loven i egne hender overfor lovlig og demokratisk valgte myndigheter, så her er det om å gjøre å skape en gunstig stemning. Skal leserne sitte igjen med inntrykket av at venstreradikale og øvrige humanister har en selvfølgelig og (over)moralsk rett til å sette seg utover gjeldende spilleregler er det tvingende nødvendig å assosiere franske myndigheter og befolkningsflertallet med mørkest mulige krefter. Og hvem var det La Resistance slåss mot igjen, sa du?

Et politi som etter ordre fra den relativt nyinnsatte presidenten, Nicolas Sarkozy, skal arrestere og deportere 25.000 ulovlige innvandrere før 2007 blir til 2008.

Politiet som aksjonerer mot «sans papiers»-innvandrere, kan slå til over alt. På metro-stasjoner, utenfor skoler, gatehjørner og arbeidsplasser.

Dette bringer frem uhyggelige minner fra krigens dager hos enkelte – den gang nazi-kollaboratører arresterte motstandsfolk og jøder.

Er man fortsatt i tvil om de heltemodiges soleklare rett til selvtekt, minner Aftenpostens Haugli for ordens skyld om at vi egentlig ikke snakker om vanlig politi her. Politiet er for anledningen nemlig utnevnt til skvadroner – innvandrer-skvadroner. Og skulle noen ha så tungt for det at det fremdeles ikke ringer noen bjeller, så legger Haugli til at de allstedsnærværende skvadronene bedriver utrenskninger:

At politiet sender ut «innvandrer-skvadroner» fra politiet som skal renske gatene er bare ett av hans virkemidler.

Han er også i ferd med å drive gjennom sin restriktive innvandrerpolitikk i de lovgivende organer.

Huff da, det er jammen drøyt at presidenten forsøker å drive gjennom politikken han gikk til demokratisk valg på. Mer lik 2. verdenskrigs nazister går det vel neppe an å bli? Og i likhet med La Resistances glansdager (og krigens ditto) kan det være angivere over alt – mange har blant annet slektninger som er overbeviste naz…Sarkozy-tilhengere:

Dekkhistorier og frykt

Avisen har truffet en av de som hjelper til. Hun heter Marie-Pascal, er midt i 30-årene, har tre egne barn, aristokratisk bakgrunn, er en «god katolikk» og lever et velstående liv i en av Paris’ bedre bydeler.

Nylig valgte hun og mannen å gjemme to illegale innvandrere i sin egen leilighet. De vestafrikanske tenåringene som tidligere hadde holdt til i en mindre fransk by, ble holdt i skjul i leiligheten.

De to guttene ble meldt inn på en skole og dekkhistorier ble laget. Til naboene fortalte de at de ble bedt av misjonærer om å passe på guttene. På skolen var de slektninger av Marie-Pascal som hadde blitt adoptert fra Afrika som små gutter.

– Jeg er ingen ekspert i undergrunnsarbeid. Jeg måtte lære raskt, forteller Marie-Pascal.

Hun forteller at det var utenkelig å fortelle hva de gjorde til svigerforeldrene som er trofaste Sarkozy-tilhengere.

I et balansert avsnitt får vi forøvrig en slags forklaring på hvorfor Frankrike i dag er preget av modige undergrunnsbevegelser og nifse myndigheter: president Nicolas Sarkozy gikk til valg på en tøff linje mot innvandring og innvandrere etter de intifada-lignende tilstandene i flere franske forsteder i november 2005. Og hva verre er: han vant. Du snakker om helt feil valgresultat:

Frankrike er et land som opp gjennom årene har tatt i mot mange innvandrere. Urolighetene for to år siden hvor flere franske byer nærmest sto i brann etter opptøyer i områder bebodd av hovedsakelig innvandrere skjerpet motsetningene.

Men Sarkozy og hans innvandringsminister Brice Hortefeux er fast bestemt på å gå videre. Sarkozy kan støtte seg på meget god oppslutning blant velgerne. 70 prosent sier at han gjør en god jobb.

Ser man det? Så hele 70 prosent av den stemmeberettigede befolkningen synes faktisk ikke presidenten og hans regjering er så skrekkelige? Men Haugli og Aftenposten vet visst bedre – for i kulissene lusker en nådeløs mann som leder et departement med et illevarslende navn. Og vennligst bemerk at innvandrer-skvadronene er blitt forvandlet til politi igjen, men til gjengjeld driver de klappjakt på innvandrere i Frankrikes gater:

Hortefeux leder et departement som i sitt fulle navn heter «Departementet for innvandring, integrasjon, nasjonal identitet og samarbeid». Det er også han som har hatt ansvaret for politiets klappjakt på de ulovlige innvandrerne.

Han er nådeløs.

– De må skjønne at å komme hit er en blindgate, sier han.

Likhet for noen

I et land som ideelt sett ikke tar hensyn til rase og religion, viser det seg at tre av fire arbeidsgivere vil foretrekke en hvit nyansatt foran en farget.

Afrikanske studenter på universitetene blir anbefalt å finne seg et mer fransk navn hvis de skal ha en mulighet til å skaffe seg arbeid.

Meldingene om den skjulte rasismen siver sakte ut.

Hvorvidt noen av de tre av fire arbeidsgivere som vil foretrekke en hvit nyansatt befinner seg blant La Resistances borgere med «aristokratisk bakgrunn, som er en «god katolikk» og lever et velstående liv i en av Paris’ bedre bydeler» som stiller sin godhet til skue ved å gjemme illegale innvandre, fremgår forresten ikke av artikkelen.

Man kan undres på om Kurt Haugli ville blitt like sangvinsk og nostalgisk dersom noen blant de 70 prosentene som synes at Sarkozy gjør en god jobb begikk selvtekt overfor La Resistance og/eller deres protesjèer? Det er nok god grunn til å mistenke at krigsromantikken ville bredt seg utover sidene i Aftenpostens nyhetsseksjon, men neppe i form av en stolt motstandstradisjon. Snarere tvert i mot.

Som avslutning advarer den ivrige journalist om at det koker der det brant for to år siden, hvilket bør gjøre den oppmerksomme leser klar over at fortsetter Sarkozy og hans innvandrer-skvadroner sin klappjakt og sine utrenskninger – ja, da…

Mens det 6. oktober ble holdt en stille demonstrasjon til minne om Chulan Liu og mot Sarkozys politikk, koker det blant svarte og muslimske innvandrere i forstedene. Der det brant for to år siden.

Det gjør det nok og tilsynelatende ikke bare der, så man kan fristes til å spørre om hvorvidt den begeistrede Kurt Haugli noensinne har tenkt over hva som i det lange løp kan bli følgen av at en flertallsbefolkning som åpenbart ikke vil ha en liberal innvandringspolitikk blir fratatt det eneste demokratiske og politisk legitime virkemiddelet de faktisk har for å få til en ønsket endring? Selv kan jeg tenke meg minimum et alternativ, og det går ikke spesielt godt sammen med humanisme, demokrati og menneskerettigheter.

Et langt mindre abstrakt spørsmål er derimot om det i det hele tatt finnes noen nedre grense for journalistisk agitprop i disse dager? Forøvrig er agitprop et greit konsept, og Kurt Haugli er naturligvis i sin fulle rett til å mene det han gjør – imidlertid kan en ikke annet enn å lure på hvordan i all verdens navn og riker denne artikkelen har kunnet kvalifisere som utenriksnyheter i Aftenpostens seksjon for samme?

Det er å håpe at det baserer seg på at Aftenpostens nyhetsredaksjon har søndagsfri. Det er dem i så fall vel unt, for er en nødt til å lese svermeriske utgydelser dårlig forkledd som nyheter hver dag er det fort gjort å bli gammel før tiden.

Aftenposten v/Kurt Haugli: Skjuler innvandrere fra Sarkozys politi