Kravet om at man bør kunne forstå norsk for å kunne stemme er nokså elementært og selvinnlysende. Hvilket en liten enquete på gaten avslører. At det forholder seg annerledes sier noe om at Norge har levd i en tornerosesøvn, man nå holder på å våkne av.

Så lenge det var snakk om minoriteter – og kanskje en stor del svensker som bodde her midlertidig – syntes det rett og riktig at man skulle kunne delta i lokalvalg på lik linje med andre. Men nå snakker vi ikke om «minoriteter» i den gamle betydning, men om et vesentlig innslag av befolkningen – i Oslo hver femte velger – som vil kunne avgjøre valget. Da begynner alvoret å gå opp for folk. Idealene begynner å koste.

Det er den virkeligheten Frp har tatt fatt i. At ingen andre partier har gjort det for lenge siden sier noe om hvor fast de fortsatt sover. Saken er en klar vinner for Frp, og overmoden. Hvis de andre partiene stritter imot vil de bare øke avstanden til egne velgere. Det er ikke bra for demokratiet.

Det har skjedd et klimaskifte i innvandringsdebatten. En del tabuer og illusjoner er knust. Folk vil gjerne diskutere ut fra realiteter, ikke fasade-virkelighet. Det går igjen fra sak til sak, enten det er kjønnslemlestelse av jenter eller skatte- og trygdejukset blant 450 drosjesjåfører i Oslo.

De partiene som motsetter seg en slik åpenhet gjør demokratiet en stor bjørnetjeneste.