Fremskrittspartiet har i flere tiår levd godt på sin rolle som protestpartiet – et slags politisk rovdyr som biter fra seg mot det etablerte. Men når partiets faktiske gjennomslag holdes opp mot den kraftige retorikken, er det fristende å spørre: Er FrP egentlig en ulv i fåreklær?

Når makt overskygger prinsipp

I regjeringstid og budsjettforhandlinger har FrP gang på gang forhandlet bort kjernesaker:

• De kom til makten med løfte om å fjerne bompengene. I praksis ble det flere bommer, høyere satser og kosmetiske endringer.
• De lovet å kutte skatter og avgifter, men ofret både drivstoffkutt og lettelser for bilister til fordel for klimaforlik og grønn symbolpolitikk, presset frem av Venstre og KrF.
• De ville stramme inn innvandringspolitikken, men måtte svelge myke kompromisser og brede forlik, ofte uten konkret resultat.

Partiet har vært mest høylytt når de har stått utenfor regjeringskontorene – og mest medgjørlig når de har sittet ved bordet.

Landsmøtet: Retorisk opptrapping, men uklare krav

På årets landsmøte forsøkte FrP å gjenvinne sin ideologiske glød. Resolusjoner om å nekte statsborgerskap til personer med dobbelt statsborgerskap som dømmes for alvorlig kriminalitet, og skjerpet retorikk om islamisme og sosial kontroll, preget helgen. Likevel unngikk partiet å stille klare krav til Høyre – partiet de fortsatt sier de vil støtte i regjering. Det reises ingen ultimative krav om bompenger, innvandrings- og asylpolitikk eller skattelette.

Hva hjelper det med harde ord hvis de igjen skal vannes ut i budsjettforlik og samarbeidsavtaler?

Et parti i opposisjon til seg selv

Mange FrP-velgere føler seg sviktet. Gang på gang har de stemt på et parti som sier én ting – og gjør en annen. Hvis FrP virkelig ønsker å fremstå som alternativet for dem som føler seg oversett, må de vise at de setter velgernes prioriteringer over regjeringskontor og kompromisser. Ellers blir spørsmålet stående: Har FrP blitt det de selv advarer mot – en del av det politiske etablissementet?

For å være ulv, må man tørre å bite – også når det gjør vondt.

Er det FrP-stemmen som egentlig er bortkastet?

Noen vil kanskje si at å stemme på småpartier som Industri- og Næringspartiet (INP), Norgesdemokratene eller Konservativt er å «kaste bort stemmen». Det er en misforståelse – og en farlig en, dersom man ønsker reell politisk endring.

Det er nemlig først når velgere tør å vise hva de faktisk mener, uten å la seg tvinge inn i valgtekniske hensyn, at makten begynner å flytte på seg. Selv stemmer som ikke umiddelbart resulterer i representanter, sender et sterkt signal – til både medier, meningsmålere og etablerte partier – om at velgerne ikke lenger aksepterer kosmetiske justeringer og tomme løfter. Det var ikke de partiene som «hadde sjans» som startet bompengeopprøret, ulveopprøret eller den brede vaksinedebatten – det var vanlige folk og små miljøer som nektet å tie.

Når FrP derimot gang på gang forhandler bort sine egne saker, så må man spørre: Hva får man egentlig igjen for en stemme til dem? Man får en stemme som styrker partiets forhandlingskort – som de så velger å bruke på bompengekompromisser, grønne avgifter og knefall i innvandringspolitikken. En stemme som går inn i det samme systemet partiet hevder å stå utenfor.

Med andre ord: En stemme til FrP gir deg et parti som snakker som en ulv – men handler som et får. En stemme til et ekte alternativ, derimot – selv et lite parti – er aldri bortkastet, så lenge det tydeliggjør hvor grensene går for hva folk flest faktisk godtar.

Skal vi få reell kursendring, må noen tørre å ta steget først. Og det begynner med velgerne.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.