Kommentar

chong.jpg

Cho Seung Hui «Oh the happiness I could have had mingling with you hedonists, being counted as one of you, only if you didn’t fuck the living shit out of me. You could have been great. I could have been great. Ask yourself what you did to me to have made me clean the slate.»

Videoen og bildene av Cho gjør et sterkt inntrykk. Det er hva video-kunstnere drømmer om: Chos stunt kommer til å bli studert av akademikere og kunstnere, som et real-life eksperiment. Som kunstuttrykk, og medialt fenomen. Som komponisten Karlheinz Stockhausen sa om 911: det var den største kunstoppvisning han kunne tenke seg. Det er mange innen kunst og medier som vurderer slike hendelser med et kjølig kameraøye.

For NBC var det en uimotståelig fristelse å bli tilbudt materiale. Pakken kunne blitt forsinket, Cho hadde skrevet litt for mange tall i ZIP-koden, men en våken postfunksjonær skjønte hva den inneholdt, for avsenderen var Ismail X, den mystiske tatoveringen Cho bar. Slike kryptiske tegn opptar mennesker over hele verden. Det antar mytiske dimensjoner. En gåte som må løses.

Trangen til å finne skjulte budskap er sterk. Slike bakenfor-storys skaper samhørighet mellom de innvidde, og en følelse av å forstå verden. Slik den egentlige er. Også 911-fantasiene har noen slike elementer: ved å kjenne hemmeligheten om 911, om den store sammensvergelsen, har man selv en imaginær makt. Man er en slags Merlin, som kjenner den egentlige sammenhengen. Noe i tiden er svært åpen for slike følelser. De er også kommersielt interessante.

Når noen begår en virkelig massakre og regisserer sin egen død på film, oppstår en farlig blanding. Det går et skarpt skille mellom virkelig død og Chos eksperimentering med sitt sinn. Ved å være kringkaster for Chos budskap fra det hinsidige har NBC involvert de virkelig døde i dette teatret. Det er nettopp slik kommersielle interesser fungerer: det var ikke av idealisme videoen ble sendt. Det var en uimotståelig fristelse. Man kan tenke seg andre scenarier der aktører vil lage planer som involverer mediene på et eller annet punkt. Er budskapet sterkt nok greier de ikke si nei. Global kringkasting kan være bare ett ledd i en årsaksrekke, som mediene ikke ser konsekvensen av. De tenker bare scoop.

Chos bilder og tekster gjør inntrykk. Det er noe annet enn «the ravings of a mad man», fordi han blander inn så mange av de medieelementene vi kjenner: det er «props» fra filmer, sanger og tekster vi kjenner. Det er Natural Born Killers come alive. Vold som massemedialt fenomen får her en ny dimensjon. Cho viser potensialet. Han tar spranget fra videospill til «virkelighet», og NBC gir ham plattformen som visker ut grensene mellom fiksjon og virkelighet. For virkeligheten er de 32 døde menneskene. Det er ikke alle på og rundt Virginia Tech det minste i tvil om. De orket ikke se filmen og bildene. Men for alle oss andre, som ikke er direkte berørt, er det bildene som blir sittende, og som surrer og surrer i bakhodet. De gjør noe med oss, med hver av oss. Selv vil jeg dra Cho ned, tilbake til slik han kunne vært: just a guy.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også