Feature

Et sterkt bilde roper på balanse, og det er det som mangler i Aftenpostens og andre mediers kamp for Håkon Gullvågs bilder, enten det er i Trondheim eller Damaskus.

Kunst og politikk handler om troverdighet. Kunstneren står fritt, er overlatt til seg selv, men omgivelsene, de som tar imot, fortolker og gir fortolkningen en retning.

Isolert sett er Gullvågs bilder det de er: et statement fra en engasjert kunstner som tar i bruk sterke virkemidler. Fra mottaker bør man forvente en viss distanse, ikke fullstendig identifikasjon, slik Aftenposten gir inntrykk av. Profesjonalitet vil si at man diskuterer verket på dets egne premisser, forholdet mellom estestikk og politisk budskap f.eks.

Problemet oppstår når Gullvågs budskap tas som en bekreftelse på en rådende oppfatning.
Han bygger videre på det som Mads Gilbert og Erik Fosse, Sidsel Wold, Fredrik Græsvik og Vibeke Løkkeberg har formidlet: Fra Gazas øyne til Gazas tårer. Det finnes etter hvert bare én versjon av Midtøsten. Det som formidles av og om Israel, er filtrert gjennom denne ene. Derfor får vi aldri vite hvordan vanlige israelere tenker og føler. Vi får ikke den daglige stemningen som gjør det mulig for en nordmann å forstå israelerne, for ikke å snakke om de større politiske linjer – hvorfor regjeringen velger som den gjør. Fordi denne koblingen ikke eksisterer, fremstår israelerne og regjeringen som umoralske, grensende til onde, som må gis en lærepenge. De stilles i skammekroken akkurat som danskene.

Det er med avvisningen av israelernes versjon at sviket begås, for det er et svik, både mot Israel og mot norsk offentlighet, som blir bedradd. Gullvågs kunst utspiller seg derfor i et rom hvor den anklagede – israelerne – ikke slipper til orde. Det kan kun skje gjennom Sidsel Wolds og Harald Stanghelles formynderi.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også