Gjesteskribent

Av Ante Bergan: Det later til å ha forekommet en arbeidsdeling mellom parlamentets mest opposisjonelle parti og regimet. Mens regimet later til ensidig å ha agert det sosiale superego, så har FrP blitt gitt og med glede tatt oppgaven med å være samfunnets id.

Det er forbausende hvor sterkt stigma som har heftet ved FrP. De andre partiene kan krangle og være uenig om mye, men en ting har man vært alt fra stilltiende til høylytt enige om: at Hagens parti er det ekleste Norge har sett siden NS.

Inntil for fire-fem år siden var det mange moraliserende poeng å score ved å kalle Hagens menn «brune», anklage dem for «å ha et tvilsomt menneskesyn», for «å fiske i grumsete vann», for «å spille på fremmedfrykt». Nå er det helt slutt på slike anklager. Det kan ikke være fordi Hagens folk har endret politikken på området innvandring, de står fast ved sin kritiske holdning til innvandring. Kan det da heller være at de øvrige partiene til dels har forlatt det sosiale superegoet noe på dette punktet?

Når Erna som asylminister en gang advarte om at Trondheim ville bli Somalias største by om de gav sosialhjelp til ubøyelige somaliere som var veid og funnet for lett, men som nektet å reise hjem. Eller når Bjarne Håkon sender ut tårevåte asylbarn uten snev av anger og uten at regjeringsvennene i SV reagerer offentlig, så kan man saktens lure på om ikke en hel bøling av tradisjonelle representanter for det tidligere så superegoidentifiserte etablissementet kan ha forlatt sitt moralske elfenbeinstårn og nærmet seg en virkelighet.

For ikke mange månedene siden gikk UDI ut og mente at det er for lett for kriminelle utlendinger å få norsk statsborgerskap. Var dette ny informasjon for UDI, eller hadde de ment det i årevis? Men hvorfor kommer de i så tilfelle først ut med det nå? Var det først nå de turte?

Min SV-lærerinne på videregående fortalte oss lettskremte elever oppdratt i det sosialdemokratiske regimets lære at hvis det ble innført stykkprisfinansiering i helsevesenet, slik Hagen ønsket, «vil det kun være de rike som får sykehusbehandling». Vi grøsset. I dag har stykkprisfinansieringen, som faktisk er innført, bred støtte i parlamentet.

Man kan ikke stigmatisere et parti for dets politikk, for så selv til slutt å annektere denne politikken, og likevel forvente at stigmaet skal holde. Derfor stiger Frp jevnt og trutt i oppslutning. Og, jo større FrP er, jo større vil de kunne bli, nettopp fordi at man kan gjøre syndebærende bukker av 5-6-7-8 % av befolkningen, men ikke 25 eller 30 %.

En del mennesker har typiske Frp-holdninger: de vil ha en strengere innvandrings- og asylpolitikk, de vil ha ned skattene, bedre veier, mer politi – men de stemmer allikevel ikke FrP. Og spør du dem hvorfor, så kommer det sterke emosjonelle utsagn rettet mot partiet.
Er ikke det et eksempel på at indoktrinering av sosiale stigma fungerer opp til et visst punkt: hvis man er oppvokst i et samfunn som forakter et fenomen, for eksempel et parti, så vil man selv reproduserer denne forakten, refleksivt, til tross for at man i grunn deler partiets idealer? På samme måte som en homo kan være homofob, kan en frper hate FrP?

I det hele tatt er vel partipreferanser, som andre livsvalg, mer et spørsmål om følelser enn fornuft? Noe som ikke hadde lovet godt for LOs «opplysningskampanje» rettet mot Frp, men så er det kanskje ikke bare fornuften som driver kampanjen?

Fordi alle stigma, politiske som religiøse, er bygd på en emosjonell grunn, så skal det ikke til mange krusninger på vannet før at det hele hvelver. Slik vi så i Danmark, da man gikk fra å ha en hyperliberal innvandringspolitikk til en streng, nesten over natten.

Et samfunn som allierer seg med sitt overjeg og benekter sitt det, vil alltid være et lett bytte for følelsesdrevne, raske skifter. Og nettopp fordi politikken som foranlediget skiftet var så følelsesstyrt og undertrykkende i forhold til avvikende holdninger, vil pendelen med nødvendighet måtte snu på et gitt punkt. Selvfornektelsens pris er urolige skifter både i privatlivet og på makronivå.
Da Jørg Haider kom til makten i Østerrike, gikk antallet innrapportert angrep på utlendinger ned. Nettopp en indikasjon på at en nasjon som opplever at dens politikere tar mer hensyn til dets egen befolkning enn andres, slapper av, mens en som opplever at «de andre» settes først, vil reagere usympatisk. Hvis makta fortaper seg i en iver etter å være på lag med idealer om den verdensomspennende menneskefamilie beskyttet av abstraherende universelle rettigheter, vil makta kunne fremmedgjøre de som har innsatt den. Det er farlig. Dermed er det et poeng at politikerne er tydelig lojale mot de som har valgt dem – sin nasjon. Kanskje kan man kalle det «nasjonal lojalitet». Og det er det mulig å stå for uten å bli en nasjonalsjåvinist á la Haider.

Mennesket er seg selv og sine nærmeste nærmest. Moralfilosofen Adam Smith påpeker at de fleste mennesker ikke vil oppleve søvnløse netter om noen tusener kinesere dør i en naturkatastrofe, mens det å selv miste en finger vil gjøre de fleste opprørte, sågar søvnløse. Vi er vårt eget nærmest. Er det ikke normalt? Er det ikke menneskelig?

Så kan noen, som en Bertold Brecht, ønske seg et annet folk. Det er en umoden dagdrøm. Og en benektning. Den som avsverger egen selvhevdelse og selvopptatthet, står i fare for å bli et lett offer for den. Den tyter ut andre steder. Der ingen tror på djevelen, har han fritt spillerom.

Mennesker som benekter sin reptilhjerne, finnes det mange av i dagens Norge. Ja, det finnes en utbygd, elaborert kultur rundt denne borgerlige praksis. Fortregningen fungerer så lenge stigmaet kan la seg feste ved noen andre. Så trenger man ikke kjenne på egen tvil og usikkerhet i vanskelige samfunnsspørsmål. Ambivalensen kan rettes utover som et moralsk raseri.

For det er ikke lett: Å innrømme at man har trekk til felles med steinaldermennesket, en SA-mann eller en FrPer, når man tross alt leser Morgenbladet, stemmer Venstre, er kritisk til Bush samt betalende medlem i både Amnesty og Naturvernforbundet.
Mennesket er i så henseende enda forferdelig menneskelig.