Raymond Johansen skuffer ikke. Han reagerer som på cue. Når USA har bombet, må det fordømmes. Den eneste som skjøt inn at USA aldri har gitt opp å finne de skyldige bak ambassadebombene, var Dag Bredvei. Men som Lilly Fritzman sa: – Det er jo lenge siden.

Jeg er ikke sikker på hvor dypt det stikker hos Raymond. Jeg mistenker at det for stor del er kappen etter vinden. Når han skal kommentere en ny israelsk bosetting, får han spørsmålet om det ikke snart er på tide å sette israelerne på plass, og jo, Raymond er med. Ikke glødende, men han er med. Og så, når USA har bombet Al-Qaida i Somalia, griper han instinktivt etter fordømmelsene. Dvs. de var nok ikke så sterke da. Norge sitter jo i Kontaktgruppen for Somalia. Men utad later Raymond som om Norge og USA står på hver sin side, og det er det inntrykket folk sitter igjen med. Journalistene får inntrykk av at Raymond er en av dem. Han er med. USA er SÅÅÅ brutalt.

Raymond vet svaret: USA skulle arrestert de tre Al-Qaida-lederne og stilt dem for den internasjonale straffedomstolen. Hvorfor var det ingen som hadde tenkt på det før?

USA kunne komme til å destabilisere Somalia, sa Raymond. Destabilisere? Hva slags tilstand befinner landet seg i? Jeg trodde det var krig. Hvis the good guys beseirer the bad guys, er det destabilisering? Etter mine begreper er det en god løsning.

Men Raymond vil ikke ha en slik løsning. Han vil ha forsoning. Han snakker ikke så mye om Darfur, for der er ikke Khartoum særlig innstilt på forsoning. Er unionen av sharia-domstoler det? Lite tyder på det.

Men nå er politikerne så fastkjørt i det antiamerikanske sporet at alt USA gjør øyeblikkelig blir vurdert ut fra samme sjablong. Hvis USA bruker makt, er det per definisjon galt. Det var nedslående å høre Erna Solberg gjenta det samme tøvet. Vi har ikke lenger en opposisjon som fortjener navnet.

Bak antiamerikanismen blir det stadig tydligere at en elite innen akademia, politikk og medier har valgt side for oss – mot USA/Israel og for en diffus muslimsk verden. Det er en sterk påstand, men sympatiene for Hamas og kritikken av Abbas når palestinerne står på randen av borgerkrig, sier noe om instinkter uten hemninger. Det later ikke til å være noen grenser.

Det er en underlig konstellasjon.