Kommentar

Aftenposten hadde to store artikler søndag som begge benytter bin Ladens død som anledning til å gå inn for «forsoning» og forhandling med den muslimske verden. Man må spørre: vet journalistene hva de begir seg inn på? Forstår de rekkevidden av ideene de lanserer? Er de beredt til å ta ansvaret?

Ingrid Brekke i Berlin har tidligere levert gode artikler. Eirin Hurum i London har vært politisk pålitelig. Sammen skrev de dobbeltsiden: Kampen mot terror: Tid for forsoning.

Tittelen signaliserer at bin Ladens død kan være anledning til å restarte forholdet til den muslimske verden. Men argumentene man anvender får det til å høres ut som en kapitulasjon og resignasjon.

Man forsøker å presentere en beviskjede. Krigen mot terror har kostet vanvittige 2.000 milliarder dollar. Det er penger som er bortkastet fordi krigen mot terror ikke kan vinnes, får vi høre. Dette presenteres som europeisk visdom amerikanerne ikke har villet lytte til.

– Den enkle forestillingen om at dette handler om en krig, og at den kan vinnes, er det ingen som tror på lenger – heller ikke den amerikanske presidenten. Barack Obama ga nylig et lite omtalt intervju der han påpekte at USA må kunne absorbere et nytt terrorangrep. I det ligger det vi europeere alltid har sagt, nemlig at vi ikke kan vinne. Vi må leve med terrorisme.

Det er Christian Tuschhoff ved Freie Universität Berlin som sier dette til Aftenposten. Artikkelen siterer kun politi og eksperter som bekrefter dens teser. Freie Universität har tradisjonelt vært et venstreorientert/radikalt universitet. Ikke ett ord om bakgrunnen til hverken universitet eller statsviteren. Alle er «eksperter».

Selv presenterer Brekke/Hurum krigen mot terror slik:

Kampen mot terror har ikke minst ført med seg krigene i Afghanistan og Irak, den omstridte Guantanamobasen, tortur i Abu Ghraib-fengslet, og for vanlige mennesker: strengere flyplasskontroller for alle passasjerer, og lovendringer i en rekke land som skulle gjøre terrorbekjempelsen enklere ved å tillate mer overvåking eller gjøre det lettere p hgolde mistenkte i varetekt.

Man må si det er en forenklet og karikert versjon. Den sier at Vesten har gått på limpinnen, det ble grepet av frykt og eliminerte de frihetene vi hevder å forsvare. Slik lyder den banale forklaringen som journalister blir nødt for å forsvare. Det er en fornærmelse mot lesernes intelligens.

Vanlige mennesker med leseferdighet og observasjonsevne kan se at terroristene opererer som sivile som gjør dem vanskelig å skille fra andre. De tar på en måte andre mennesker som sivile skjold, ved å skjule seg bak rettigheter som bevegelsesfrihet, kommunikasjonsfrihet, transaksjonsfrihet, asylrett, oppholds og arbeidtillatelse. Det som gjør det enda vanskeligere å skille dem ut er at de ikke lar seg skille fra muslimer som kommer til Europa og ikke vil la seg integrere. De insisterer på en segregert kultur og myndighetene aner ikke hva de skal gjøre. De kvier seg for å krenke frihetene.

På den andre siden står medier som Aftenposten og beskylder Vesten for å ha skapt en politistat, når faktum er at det åpne samfunn hittil vist seg vært sårbart og ute av stand til å ta de skritt som må til for å beskytte seg.

Noen har interesse av at denne myten om politistaten fester seg.

Aftenposten har valgt å kjøre frem en akademiker som går inn for forhandlinger med al Qaida og vestlig tilbaketrekking fra den muslimske verden.

De kravene bin Laden stilte i levende live skal han få innfridd etter at han ble drept. Det er ganske spesielt, for å si det forsiktig.

Det Aftenposten gjør er å stille seg til rådighet for motparten i en psykologisk krigføring.

– Vi har nådd vårt viktigste mål i konflikten mellom Vesten og al Qaida, nemlig å få tatt den ansvarlige for 11. september. Nå kan vi trekke oss ut og prøve på forsoning.

– Forsoning med hvem?

– Med al Qaida. Ikke med de mest fanatiske tilhengerne, men med den samlede islamske verden. Å kutte forbindelsen mellom al-Qaida og tilhengerne ville være en del av det store målet, og det er noe som må gjøres politisk. Vi må gi folk en grunn til å ta avstand fra terrorismen.

– Men det avhenger av USA og Obama.

– Nettopp, og det at bildene av den døde bin Laden ikke ble offentliggjort, handlet om dette. Det finnes krefter i USA som vil at amerikanerne trekker seg ut av hele området. En politisk løsning på konflikten er å gjøre det, og til gjengjeld opphører terroren. Dette kan det forhandles om,, og et slikt scenario er absolutt tenkelig. For meg ser det ut til at Obama har en slik visjon. Tuschhoff utdyper at han selvsagt ikke mener konkrete direkte forhandlinger, dette er slikt som foregår i det stille, og ikke ender i noen avtale på papir. Vesten kan velge å si at et hovedmål er oppnådd, nå trekker vi oss tilbake, og så håpe på at motparten følger opp.

Dette er en slik lapskaus av forvirrede tanker at Tuschhoff ettertrykkelig diskvalifiserer seg selv som ekspert på noe som har med terrorisme å gjøre. Han snakker om forsoning, i det ene øyeblikk med den samlede islamske verden – som slett ikke er samlet – og i neste øyeblikk snakker han om de mest ekstreme innen al Qaida som må isoleres fra tilhengerne. Er ikke alle innen al Qaida ekstreme heller? Her begynner man å føle nærværet av tysk historie, der man i bestemte miljøer diskuterte om moderate og radikale nazister. Slike forskrudde forestillinger ser ut til å ha overlevd på venstresiden. Tysk historie gir ubalanse i møte med den moderne totalitære ideologien.

At Vesten skulle kunne drive hemmelige forhandlinger med – ja, med hvem? – på vegne av «hele området», forhandlinger som ikke kan settes ned på papiret – lyder fullstendig forskrudd. Under Det tredje rikets siste dager var det vanskelig å finne en ansvarlig motpart. I det minste så lenge Føreren levde. Her går en tysk «ekspert» inn for vestlig tilbaketrekking fra den muslimske verden – det er altså snakk om en kapitulasjon, og nå er det de allierte som skal kapitulere, ikke dagens nazister. Det er en slik verden snudd på hodet som Aftenpostens journalist pliktskyldigst refererer.

Er dette forsoning?

Det lyder sykt. At presumptivt voksne mennesker kan servere slike tanker som seriøse, forteller først og fremst noe om en agenda. Noen ønsket at slike tanker skulle komme på trykk, akkurat nå, når bin Laden er død.

Det er samme ethos over oppslaget: Beskrives som en kjærlig og mild ektemann.

Artikkelen er illustrert av en smilende, vennlig bin Laden. Ville man presentert en annen ekstrem leder som hadde påført verden så mye død og lidelse på samme måte? Eller bygger man opp under myten bin Laden, og indirekte dermed bekrefter en beundring, en forestilling blant muslimer om at han tross alt var en av dem?

Reidun J. Samuelsen og Kristin Solberg gjør ikke noe forsøk på å se med kritisk blikk på bin Laden og hans kvinnesyn. De refererer passivt, og ser tingene ut fra islamsk praksis og tradisjon, selv om det her er snakk om en terrorleder. De presenterer ham som en praktiserende muslim. Men var det ikke slik at bin Laden ikke er noen muslimsk leder, slik Obama sa. Anerkjenner Aftenposten ham som en som lever som muslim, på legitim vis? Det er ingen slike problemstillinger i artikkelen.

Beskrivelsen av hans koner (se faktaartikkel) tyder på at de alle er passende for en jihad-leder med en strikt tolkning av islam.
Tre av dem skal være direkte etterkommere av Muhammed, og har dermed muslimenes siste profets blod i årene. Annenkonen Khadijah er dessuten oppkalt etter profeten Muhammeds høyt elskede første kone, som var verdens første muslim. Et par av konene er også høyt utdannet – og det i fag som vil falle en religiøs ektemann i smak. Khairiah Sabar skal ha tatt høyere utdannelse i sharialovene, mens Siham Sabar skal ha tatt en universitetsutdannelse i arabisk, Koranens språk.
Khadija og Khairiah hadde vært yrkesaktive før de giftet seg med bin Laden, men i et yrke som mange muslimer med en strikt tolkning av Koranen mener passer seg for respektable kvinner, nemlig læreryrket.
Ifølge Koranen kan muslimske menn ta fire koner – så fremt de behandler dem likt. Det er imidlertid en praksis som blir mindre og mindre vanlig i den muslimske verden. Fire koner er et stort ansvar, det koster mye penger, og det hender også at konene ikke kommer overens.

Aftenposten har over fire sider presentert tanker som går inn for vestlig tilbaketrekning og kapitulasjon i den muslimske verden, samtidig som bin Laden fremstilles som kjærlig og mild familiefar. Det er grotesk journalistikk, og det er gjør det ekstra grotesk at artiklene er skrevet av fire kvinnelige journalister.

Det setter ordet kvinnefrigjøring i et helt nytt lys. For tankene de refererer kommer fra menn. Hvor er kvinnenes selvstendige tenkeevne og vilje? Forstår de ikke at denne ideologien truer dem og barn spesielt?