Sakset/Fra hofta

Dagsrevyens Tormod Strand tok oss med til Algerie for å sjekke skjebnen til en mor med tre unger som var sendt hjem fra Norge. Reportasjen var høyst problematisk. Når TV presenterer human touch-stories uten forbehold, står et dusin spørsmå ubesvart. Når reporteren ikke nevner dem med et ord, blir situasjonen enda mer prekær. Da forfaller Dagsrevyen til humanitær storklubbe.
Som seer er jeg henvist til å stole på Strands dømmekraft. Kan jeg det? Hvordan kan jeg vite at han ikke er blitt lurt opp i stry. At familien har det vanskelig betviles ikke. Men kanskje er det andre opplysninger som ikke kommer frem, som ville komplisert saken, ikke gjort den så entydig? At Strand ikke nevner noen motforestillinger, men nærmest fungerer som advokat for familien, gjør meg noe skeptisk. Feks. snakker han om at al-Qaida grupper er aktive i området hvor kvinnen bor. Det gjør meg skeptisk. Salafistgruppene i Algerie har godtatt amnesti. Det er lite av jihadist-virksomhet. Borgerkrigen er et avsluttet kapittel.
Det er ikke hverken rart eller urettmessig at familien bruker alle midler for å komme tilbake til Norge. Men bør en NRK-reporter delta av den grunn? Utlendingsnemda har sendt dem tilbake. Dagsreveyn griper inn i en sak, men det foresvever meg at NRK og mediene generelt bør være uhyre forsiktige med å ta på seg rollen som folketribun.
La oss si at familiens situasjon er så ille som beskrevet: det institusjonaliserte systemet foretar en utvelgelse. Det vil prioritere sine egne. Selv de sorteres med hard hånd. Det er ikke å vente at det norske systemet skal være like motivert og like kvalifisert til å hjelpe en algerisk mor med psykiske problemer. Jeg tror mediene hadde stått seg på å nyansere storiene: vise hvor kompliserte de er. Det er ofte svært motstridende hensyn som gjør at byråkratiet lander på en hard løsning. Kun å spille den barmhjertige samaritan på andres bekostning er ikke bare billig. Det vitner om at man ikke har respekt for en komplisert virkelighet.