Kommentar

Mark Steyn er en slags høyresidens Thomas L. Friedman: en som liker å komme opp med nye og friske synspunkter på fremtiden. I den siste boken sin, «America Alone», sier han at det partiet som ikke er «pre-natalist» i 2015, ikke har en sjanse. «Pre-natalist», vil på KrF-språk, si «familievennlig». Med det mener han en radikal omlegging til gunst for barnefamilier: Skatt regnet feks ut fra antall hoder. En famliie på fem betaler en femtedel av skatten til en singel.

Hvorfor? I 2015 vil demografien ha slått inn for fullt. Da vil de lave barnetallene vise synkende befolkning, og for få hender til å brødfø for mange gamle. Steyn spår at velferdsstaten ikke vil overleve. Den befinner seg allerede i krise.

Det pussige er at direktør for myndighetskontakt i Kommunenes Sentralforbund, Bjørn Gudbjørgsrud, sier noe av det samme til Klassekampen. Journalisten og redaktøren har ikke helt forstått hvor revolusjonerende tanker dette er. I en lederartikkel advarerer Bjørgulv Braanen mot en allianse mellom høyreliberalister og velmenende venstreliberale. Han er redd for velferdsstaten og økte klasseskiller. Det pussige med Klassekampene er at de finner frem til riktige problemstillinger, men trekker gale konklusjoner. Slik er nederlaget garantert.

Men et samfunns livskraft vil noe annet. Det vil overleve. De mest godtroende, idealistiske velferdsforsvarerne er i virkeligheten en trussel mot overlevelsen, fordi de har så stor innflytelse på debatten.

Status

Hva er så alvorlig? Gudbjørgdsrud sier at dagens velferdsorndninger ikke kan bestå, og slett ikke vokse. Folk venner seg til stadig flere rettigheter. Kravene øker, helt uten hensyn til kostnader og om det er dekning for det i fremtiden. Folk er ikke først og fremst borgere, de er forbrukere: de skal ha større plass på sykehjem, bedre mat, serviceordninger osv. Dette finnes det ikke dekning for. I fremtiden vil staten måtte skjære ned og kun tilby en grunnytelse til alle. Den som vil ha noe mer, må betale for det. De dårligst stilte vil få offentlig hjelp. Slik ser i grove trekk fremtiden ut. Slik må den se ut.

Den vanlige avisleser vil rope på Oljefondet, eller Pensjonsfondet som det heter. Det gjør også Klassekampens Anders Horn.

– I dag er Statens Pensjonsfond Utland på omlag 1.700 milliarder kroner. Det høres fryktelig mye ut, men det er bare 400.000 på hver av oss. Når vi vet at en institusjonsplass koster én million i året, gir det et lite bilde på hvor mange penger det er snakk om. Dessuten går jo oljepengene til å finansiere framtidige pensjonsforpliktelser, konstaterer KS-direktøren.

For få hender

En ting er pengene. Men hvem skal pleie alle de gamle når baby-boom-generasjonen må på sykehjem? Idag arbeider 100.000 i pleie- og omsorgssektoren. Tall fra SSB viser at man i 2050 vil trenge minimum 100.000 nye hender, og kanskje 300.000 hvis de høyeste kravene skal innfris. Hvor skal de komme fra?

Hvis bemanningen innen pleie og omsorg skal øke med 25 prosent fram mot 2035, noe som trolig er alt for lite, må tre av ti avgangselever fra videregående skole velge å arbeide i sektoren, sier Gudbjørgsrud.

En økning på 25 prosent vil si 25.000 personer. Hvis 125.000 skal arbeide i pleie/omsorg må altså hver tredje elev på videregående velge dette yrket!

Opplysningene kullkaster det meste av det vi tror om det trygge, rike Norge som skal vare til evig tid.

I avisene diskuteres pensjonsordninger, mens det er langt mer alvorlige ting som står på spill. Det er selve samfunnsordningen det er snakk om.

Steyns hovedtese er at et samfunn som føder for få barn, går under. Bokstavelig talt. I Norge foreslår Statens Legemiddeltilsyn å tilby angrepille i vanlige butikker. Det foretas 14.000 regulære aborter per år, og tallet på angrepiller har steget eksplosivt til 128.000 ifjor.

Når skal vi begynne å koble disse temaene sammen og se at de berører vår fremtid?

Frykter for velferden