Kommentar

Miljøtruslene har slike perspektiver at det lokker frem det subjektive i debatten. Den er rett og slett for alvorlig til at man kan la «eksperimentet» gå sin gang til man får bevisene. Innsatsen er for høy.

Dag O. Hessen skrev en kronikk i Aftenposten som møtte motbør. Han svarer i www.forskning.no på kritikken, og tar nettopp opp det vanskelige: hvor sterkt skal man advare? Det må ha et element av subjektivt skjønn.

Miljødebatten krever så og si engasjement. Det gjelder våre barns fremtid. Men gjør ikke all politikk det? Burde ikke noe av det samme alvor og krav anvendes på de andre problemene; kulturmøte og integrasjon, demografi og en ny totalitær islam?

Det står for meg som en gåte at noen på ramme alvor anser miljøtrusselen som en svindel. Men det er det flere som gjør, som ellers har vettuge ting å si om den politiske debatten.

Vitenskap er i stor grad snakk om å finne de mest sannsynlige forklaringer og de mest sannsynlige prognoser, og spesielt når det gjelder klimaprognoser ligger det i sakens natur at dette ikke kan bli eksakt vitenskap i den forstand at noen forvalter fasiten. Det kan allikevel ikke være til hinder for at man – også offentlig – framholder det man anser som det mest sannsynlige scenarium.

Når det til overmål er snakk om en betydelig trussel ville det være uetisk å ikke si i fra.

Skal forskere våge å mene noe?

01.des 2006 05:00
Av: Dag Olav Hessen, Professor