En av de få som kom­mer ut av Muham­med-saken med æren i behold er Presse­for­bun­dets gene­ral­sek­re­tær Per Edgar Kokk­vold.

– Det som bekym­rer meg, er at noen prøver å redu­sere ytrings­fri­he­ten til å gjelde posi­tive og poli­tisk kor­rekte ytrin­ger. Til noe som i hvert fall ikke er kren­kende. Hvis det skal være slik at enhver som kan påbe­rope seg å være såret får et unn­tak fra ytrings­fri­he­ten, så blir det jo ikke mye igjen av den.

– Norsk presse må ta sin del av ansva­ret for å ha gitt inn­trykk av at den mus­limske ver­den er i opp­rør over teg­nin­gene. De som demon­stre­rer har aldri sett teg­nin­gene og de som orga­ni­se­rer demon­stra­sjo­nene dri­ter i dem. Hoved­an­sva­ret lig­ger hos de danske ima­mene som reiste rundt i den mus­limske ver­den med teg­nin­gene for å hisse opp stem­nin­gen.

At de demon­stre­rer, også at de bren­ner norske flagg, er helt greit. Men når de truer med vold og bren­ner ambas­sa­der, da er det ikke len­ger vi som må be om unn­skyld­ning. Vi må være på vakt mot men­nesker som mener at deres ideo­logi eller reli­gion ikke kan røres. Det vi ser i Midt­østen nå er en slags ara­bisk fascisme. 

inter­vjuet av Jour­na­lis­ten, med den mis­vi­sende tit­tel:
Ytrings­fri­he­ten er ikke truet

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • Nvan

    Om noe, så har denne saken demon­strert med all tyde­lig­het at svært mange i Norge rett og slett mang­ler ele­men­tær demo­krati­for­stå­else – de for­står rett og slett ikke idé­ene og tan­kene bak. De for­står ikke den enorme betyd­nin­gen våre demo­kra­tiske prin­sip­per har hatt for Euro­pas utvik­ling – og der­for er veien kort til offer­vil­lig­het i møte med aggres­sive ideo­lo­gier. Videre later få å være i stand til å abs­tra­here hva sum­men av alle de til­syne­la­tende små for­and­rin­gene som vi presses til å utføre repre­sen­te­rer.

    I dis­ku­sjo­ner har jeg til kjed­som­me­lig­het påpekt at det all­tid har vært en inte­gral del av et vel­fun­ge­rende og dyna­misk demo­krati at dets med­lem­mers opp­fat­nin­ger og idéer kan kri­ti­se­res, lat­ter­lig­gjø­res og har­se­le­res med, og jeg har fått for­skrek­kede uttrykk til svar. “Mener han vir­ke­lig dette?” Ytter­li­gere noen har hard­nak­ket hev­det vik­tig­he­ten av ytrings­fri­he­ten – så lenge ytrin­gene ikke sårer noen, bare, for det kan vi ikke ha noe av. Det er så leit at noen skal bli triste.

    Jeg er enig med Hans i at et av de ytterst få lys­punk­tene i medie­bil­det den siste tiden har vært Presse­for­bun­dets gene­ral­sek­re­tær Per Edgar Kokk­vold, men totalt sett ser det depri­me­rende mørkt ut.

  • Pingback: Kilder til min bok Vitne til vanvidd | vitnetilvanvidd()