Kommentar

Katrina tok oss på sengen. Da katastrofen var et faktum hadde vi vanskelig for å ta den inn. Vi manglet noe å sammenligne med. Var dette «a freak of nature»? Så ble mye av oppmerksomheten og sinnet rettet mot myndighetene.

Vi som har det hele på trygg avstand hadde begynt å forsone oss med at dette var en one-timer. Så kommer «Rita». BBCs Matt Frei står på hovedgaten i Houston. Den er folketom. Han peker opp mot himmelen. Den har de samme slags skyer som på The Day After Tomorrow. Skyene er gråblå, de går fort, i spiraler. -She is coming, sier han. Det er akkurat som på film.

Men det «Rita» vil bli husket for er de milelange køene ut av Houston. Også det scener fra katastrofefilmene: hele byer på flukt. Det er vanskelig å ta inn dimensjonene. Men det er noe fascinerende og truende med den endeløse slangen av biler som bukter seg sakte nordover.

Hva er det som gjør slikt inntrykk? Er det at selv nåtidens mennesker med all sin teknologi er maktesløse når naturen rører på seg? Er det frykten som utløses ved å se at en moderne by må evakueres? Er det den dumpe erkjennelsen som slår inn: Nå har det begynt! Dommedagsprofetiene. Nå har de slått til!

Det har de! Tro det du ser. Mennesker som sitter trygt på avstand blir litt forlegne over å skulle innrømme at katastrofen er her. Da må vi begynne å snakke på en annen måte. Men jeg sa det til en av mine unge håpefulle ikveld: disse bildene kommer du til å huske hele ditt liv. Dette er noe dere kommer til å snakke om. «Da begynte det!».

Bush så forferdelig bekymret ut igår. Katastrofene står i kø.

Det vil sitte veldig langt inne å erkjenne at det har sammenheng med drivhuseffekten. Men det vil tvinge seg frem. Om ikke annet vil samfunnet rundt ham komme til den konklusjonen og vite å fortelle ham det. Når det går på livet løs for millioner av mennesker, begynner ting å skje. Den lederen som ikke følger med, vil bli avsatt.

På bare noen uker har salget av hybridbiler blitt hot. Det er bare en begynnelse. Hele vår tenkemåte vil endre seg. Hvordan vil verden da se på Norge? Verdens tredje største oljeeksportør?

Vi tror vi har oljefondet til fremtidige pensjoner. Til oss selv. Mon tro om ikke verden vil komme og forlange at vi bruker en vesentlig del av pengene på å befri verden fra oljeavhengighet?

Det skal ikke så mange slike katastrofer til før fokus blir et helt annet, og begeistringen for boring i Barentshavet synes uvirkelig. Jeg sier ikke at det skjer imorgen. Men den oljeboomen vi har sett på Oslo Børs, med rekordhøye priser på Hydro og Statoil, kan fremstå som en berusende boble om ganske kort tid. Da vil vi spørre oss selv: hvor hadde vi hodet? Så vi ikke hva som skjedde?

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også