Å si at Amnesty er diskreditert, ville være å overdrive. Men de politiske markeringene i problemfeltet terror er nå så mange at det tærer på troverdigheten.

Det er ikke slik at man trekker i tvil feltarbeidet som gjøres, men Amnesty forspiller politisk kapital og det er den goodwillen man er avhengig av, både i forhold til opinion og myndigheter.

Generalsekretær for norske Amnesty, Jon Peder Egenæs, kommenterte denne uken de nye sikkerhetstiltakene som Blair-regjeringen har foreslått: utvisning, stengning av websteder, forbud mot litteratur, og avtale med land om ikke å anvende tortur eller dødsstraff.

Amnesty har sagt at avtalene ikke er verdt papiret de er skrevet på. Egenæs kunne sitere også FNs menneskerettighetsrapportør som heller ikke stoler på dem.

Det som sjelden kommer frem i norske medier er at også FN-apparatet er politisert: det er avhengig av personene som bekler embetet, og medlemmene av komiteer. Vi snakker om politiske oppnevnelser, slik den famøse menneskerettskommisjonen med all tydelighet viser. Den er en parodi, med Libya som formann.

Men i Norge er det som et sesam-sesam å si «FN». Da åpnes alle dører, man er uimotsigelig.

Ap, SV, Sp og KrF har gjort FN til religion. Derfor blir Srebrenica uforståelig, Rwanda, olje-for-mat korrupsjonen, sex-trakassering, og indre maktkamper.

Realpolitikk er dirty, også i FN, men FN skal skinne. Det er noe av Norges identitet som er bundet opp her. Vi speiler oss i FN: den flinkeste gutten i klassen. Før var det i NATO. Nå er det FN.

FN er i krise. Verden er i krise. Men det gjenspeiles ikke i debatten, hverken om terror eller mottiltak. Det jeg reagerer på er den klare tendensen fra opionionsdannerne til å avvise alle forslag: de har svarene! og de er konservative. Det skal bare gjøres mindre justeringer. Alle med et minimum av kunnskap vet at så enkelt er det ikke.

Egenæs’ synspunkter oppsummerer det som på mange måter er et «norsk» standpunkt, fra partiene til medier og organisasjoner:

det å skulle utvise personer er en farlig vei, for man kan risikerer at regjeringene i mottakerlandene ikke respekterer avtalene, bruker tommeskruene.

Her melder følgende motforestilling seg: Gitt at disse personene utgjør en reell risiko – skal hensynet til deres ve og vel veie tyngre enn risikoen for at de kan bli torturert?

Oppfordring til jihad er en frivillig handling. Disse menneskene som fastholder sitt korstog mot vestlige samfunn, skal altså kunne fortsette sin virksomhet, fordi det kan tilstøte dem noe hvis de utstøtes. Dette er det samme som å anbefale selvmord.

Jeg tror ikke folk flest er villig til å betale den prisen.

Hvis utviklingen får gå langt nok risikerer vi borgerkrig i Europa.

Så mange muslimer er det ennå ikke i Europa. Men hvis et mykt sentrum/venstre får utsatt mottiltak lenge nok, vil det kunne oppstå situasjoner som er ute av kontroll. Ikke minst kan utviklingen i Midtøsten og andre deler av verden spille inn.

Vi snakker her om scenarier som det er vanskelig å forestille seg: som et angrep med en «dirty» bombe f.eks.

Denne konflikten er så dyptgripende at den griper inn i den pågående valgkampen. Høyre er mer lojal mot regjeringen enn sitt program blir det sagt. I Ernas vakling overfor FrP, og Odd Einar Dørums doubletalk, ligger det en ubesluttsomhet under, som har med de nye truslene å gjøre. Både på et allmennmenneskelig og partipolitisk plan er det vanskelig å rykke løs og innse at man ikke kan få i pose og sekk: KrF tilhører en idylliserende FN-retning, og klynger seg til den. Dørum forstår mer enn han selv liker, men med folk som Thommessen på laget, er han lammet.

Velgerne liker klare signaler. Erna kunne på et tidlig tidspunkt sagt som Blair: Spillets regler er endret, og erklært at det krevde en bred samling, som inkluderte FrP. Riktig turnert, som statsmannskunst, og ikke brødpolitikk, ville det vunnet gjenklang.

Hva er den smålige kranglingene partiene bedriver, mot de alvorlige problemene vi står overfor? Folk flest vender seg bort, er mitt inntrykk, og stemmer de er det av plikt.

Tiden roper på realisme og handlingskraft. Debatten har vist at de rød-grønne er sårbare på utenrikspolitikken. Men da kan man ikke krype ned i kaninhullene. Man må definere virkeligheten.

Til Egenæs, Dragnes og alle forstå-seg-påere må man si: Men hva vil dere?

På spørsmål svarte Egenæs at man selvfølgelig skulle straffeforfølge de som oppfordrer til vold.

Alle med erfaring fra politisk virksomhet vet at det er mange måter å si ting på. Er det noe man har lært i mediesamfunnet så er det å skreddersy budskap, hvilket mange reportasjer fra ekstreme miljøer har vist.

Egenæs sammenlignet med den kalde krigen: forslaget om utvisning ville vært som om man hadde utvist kommunister til Sovjetunionen. Slike forslag vil frata våre samfunn noe av det mangfold som er dets kjennetegn og styrke, sa han.

Norske kommunister hadde ikke ekstremister blant seg som forberedte terror. Da SUF(m-l) satte væpna revolusjon i programmet, var det naturlig at overvåkningspolitiet interesserte seg for dem: mente de det de sa? Svaret har til nå vært negativt. Men det foregikk mer enn det som har vært kjent. AKPs overvåkning av NKP er ikke det eneste tilfellet.

Likevel har oppsummeringen vært at Overvåkingen drev registrering av lovlig politisk virksomhet. Man glemmer utgangspunktet.

Truslene fra jihadistkulturen utgjør en langt større trussel enn maoistene på 70-tallet noensinne var i nærheten av. På grunn av de muslimske minoritetene i Europa og krisen i islam.

Det kan virke som det offisielle Norge er sedert. Man snakker så mye om handlingsregelen, som et uttrykk for fornuft og måtehold. Men oljemilliardene som renner inn er som dop. Vi trenger ikke bry oss om de regler som gjelder for alle andre: den harde nødvendighet.

Vi gratulerer oss selv med at vi lever i den beste av alle verdener. Men er det den de andre lever i?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂