Kommentar

I det øyeblikk noen retter våpen mot en stand-up komiker, forvandles situasjon. Vi står alle foran munningen.

Da er det ikke lenger et spørsmål om vi liker vedkommende eller ikke. Om vi synes han eller hun er morsom, dårlig eller god. Da gjelder det selve retten til å være morsom!

De som peker med våpnene mangler enhver sans for humor.

Nå sier forståsegpåerne at vi ler på feil plass. At det er ting det ikke går an å vitse om. Men det er forstadiet til Taliban-land; hvor musikk og smil var forbudt. (det var faktisk suspekt å smile i mullah Krekars miniputtrike i Kurdistan!)

Det er en historisk lov: folk som vil drepe komikere er farlige. Det går helt tilbake til middelalderen. Hoffnarren fikk si hva han ville.

Men hva med de som ikke liker budskapet? De er det ganske mange av i kongeriket. De bekler stillinger innen akademia og medier. De debatterte på ramme alvor om det var riktig av Shabana å løfte på den selvhøytidelige mullahen. Som om den mannen fortjente respekt, han som ikke respekterer andre, særlig kvinner. Men gjerne sender andre i døden.

Det er det de diskuterer på den andre siden av Nordsjøen i disse dager. Hva gjør vi med disse gravalvorlige menn med skjegg, som forherliger selvmordere og martyrer for Allahs sak?

De små skritt

Å gi etter begynner i det små. Det er ikke å si fra når man har en følelse av at noe er galt, at det bærer i feil retning. Norge har befunnet seg på den veien lenge.

Jeg hørte en historie fra en Vestfold-by i sommer. Den opprørte, sjokkerte og gjorde meg deprimert. Den passer her.

For oss som lever i et rolig strøk av landet, er dette nytt: på skolene er det blitt vanlig med gjenger som driver selvjustis. Er man så uheldig å komme borti noens sykkel for eksempel, kan det vanke bot. Det kan lett koste et par tusen kroner, og pengene blir krevet inn. Ubønnhørlig.

I det konkrete tilfellet hadde en gutt i begynnelsen av tenårene sagt noe som en jente som var sammen med en kosovoalbaner ikke likte. Hun klaget.

Under en bytur møtte gutten «gjengen»: De pryler ham på åpen gate. Da politiet endelig kom til, fant de ham liggende blodig og forslått.

Gutten ble vettskremt. Han turde ikke gå ut. Diltet alltid i hælene på voksne. Måtte gå til psykolog.

Politiet sa det bare ville bli verre hvis de blandet seg inn.

Enden på visa: Det var gutten som måtte «trekke seg ut».

For hvert slikt tilfelle vinner volden, og det vil garantert bli flere ofre. Det verste er at det institusjonaliserer lovløshet.

Norske nordmenn vet også å praktisere lovløshet. Men kosovoalbanerne praktiserer et gruppefellesskap som vi ikke er vant til. I Kosovo er det gruppen som beskytter og selvjustisen som rår. Der er vendettaen fortsatt levende.

En slik hevnkultur tok vi faktisk et oppgjør med i norrøn tid. Det var på tinget at lov og rett ble stiftet. Nå er vendettaen på vei inn igjen.

«Vi er alle ansvarlige for hverandre»

Selvfølgelig er vi det. Jeg ønsker for enhver pris at mine barn ikke skal oppleve noe slikt. Men da må jeg gjøre noe for å forhindre det.

Hvis det får utvikle seg og slå rot er det mye vanskeligere å gjøre noe med det. Spør passasjerene på bussen fra Holmlia der Kjetil Rusvik ble banket helseløs. Ingen av de omlag 30 passasjerene grep inn. Heller ikke sjåføren.

På Blindern snakker foreleserne om en kjent test, hvor forsøkspersonene viste seg istand til å torturere folk, fordi de fikk beskjed om at det var i vitenskapelig øyemed.

Kan de ikke ta opp Holmlia-bussen neste gang? Det er mer relevant, men sikkert altfor farlig. Den rommer så mange ubehagelige spørsmål. Frykten. Vi er blitt så fryktsomme, og isolerte fra hverandre. Mange steder i Norge ville folk ha grepet inn. Men hvorfor ikke på Holmlia? Det er et ekkelt spørsmål, men må stilles.

Det ekleste spørsmålet er ikke hvorfor en gjeng ungdommer gikk amok, men hvorfor 30 passasjerer og en sjåfør ikke foretok seg noe.

Ytringsfrihet og sanseløs vold. Det er en sammenheng. De som skjøt mot Rehmans restaurant, er de samme som grisebanker en unggutt så han får traumer, og bruker hodet til en tilfeldig passasjer som «amerikansk fotball».

Hvorfor kan ikke de som har pengene og/eller makten forstå det?Høyesterett, dommerne som idømmer folk samfunnsstraff for kidnapping og utpressing, eller frikjenner folk som slår ned motspiller på banen, universitetslærere og forskere, advokater… Listen er lang, altfor lang. Ikke å forglemme journalister! Det de alle har til felles er at de ikke er villige til å sette seg i den andres sted, å se en sammenheng, og konsekvenser av handlinger. Hva hvis det hadde vært meg? Det er som om vanlig anstendighet kuttes ut, ikke slipper til.

Ondskapen vokser.

16-åring har voldsalarm