Kommentar

Oslo byråd er positive til å opprette egne avdelinger for pensjonister fra flerkulturelle strøk, les, pakistanere.

Med et pent ord – positiv diskriminering. Mindre pent – diskriminering, spesialbehandling av en gruppe. Tilsynelatende uten at det går ut over noen?

Men «offeret» er i dette tilfelle det norske likhetsprinsippet. Det er nesten ufattelig at norske politikere kan gå inn for noe slikt i dagens klima, hvor man forsiktig våger å ta opp mangelen på integrering. Dette er et signal som sier at «dere trenger ikke integreres, dere kan opprette egne samfunn».

Det er også et håndslag til de patriarkalske kreftene i de hovedsakelig muslimske miljøene som ikke ønsker integrering, og betrakter familien som sin eiendom.

Høyres Samira Munir seiler opp som den mest frittalende av innvandrerpolitikerne. Kvinners stemmerett er en illusjon. Mennene forhandler om salg av familien eller klanens stemmer, det kan gjelde et 50-tall stemmer. På valgdagen blir kvinnene loset til valglokalet, og må gjøre som de får beskjed om. Nei, dette er ikke valget i Pakistan, men i Norge.

Dette var drøy kost for RVs Athar Ali. Det er når kritikken blir konkret at den svir, og blir vanskelig å takle.

Det er nå en opposisjon til see-no-evil, hear no-evil- holdningen i Arbeiderpartiet. Rune Gerhardsen var gjest i Søndagsavisen. Det er 15 år siden han tok et oppgjør med snillismen. Han fikk overveldende støtte fra grasrota, og noen toppolitikere. Men fra et stort sjikt i midten var det mye kjeft å få. Det ble ingen revurdering av politikken den gang, og nå begynner det å gå opp for mange, sa Gerhardsen.