Kommentar

Joar Hoel Larsen kunne igår sette rettssaken mot Killen i relieff. Det ble begått 5.000 lynsjinger i perioden 1880-1970. Det er 5.000 for mange.

Nå skjer kanskje rettferdigheten fyldest. Men det finnes mer spennende perspektiver.

Som at USAs utenriksminister er svart og fra det samme Deep South som i 1964 drepte borgerrettsaktivister. De tre drapene var skjellsettende. Det er all mulig grunn til å minnes dem. Men det gjør også dagens utenriksminister.

Under en tale i Paris på nyåret, trakk hun frem nettopp kvinnen som startet borgerrettsbevegelsen i Alabama, ved en dag å reise seg fra plassen bak i bussen og gå frem og sette seg. Det var en revolusjonær handling.

Det viktigste er hvordan historien lever i dagens mennesker, og Rice viste at den betød noe for henne. Det gir også en spesiell vekt til at hun våger å tale potentatene i Midtøsten midt imot om mangel på demokrati og ytringsfrihet. Hun vet kanskje at araberne ikke akkurat er kjent for å vise hverken svarte eller kvinner stor respekt. Likevel våger hun å ta bladet fra munnen.

Det kan tenkes at det går en rød tråd fra borgerrettsbevegelsen i Alabama til dagens State Department og den nye demokrati-policy. Et spennende perspektiv som burde kunne være med i det nye Fredssenteret eller Riksutstillingen-1814 på Eidsvoll. Men er det stuerent?

Kanskje det har en annen funksjon; å tjene som en påminnelse om hva USA egentlig står for.

Kolonitid og slaveri er blant storiene en type hvite, middelaldrende journalister aldri får nok av, og det er dessverre litt for mange av dem på Marienlyst, hvor det også er nedfelt i retningslinjene at man skal være på the underdogs side. Men gårsdagens underdog er ofte dagens top dog.