Det er ikke ofte Kaj Skagen opplater munnen, men han gjør det i en to siders debattartikkel i Dagbladet. Lesverdig, skjønt jeg vil vente med å felle en dom til annen del er publisert, søndag.

Men underveis er det noen interessante betraktninger, som ett av de innledende spørsmåL.

Hvordan skal vi forstå at så mange venstre-sosialister som hele livet hadde betraktet sovjetkommunismen som forvillelse eller forræderi, tapte sin politiske tro gjennom sammenbruddet av et system de aldri hadde bekjent seg til?

troen på at den hegelske verdensånd innerst inne var leninist. Trass i hele sin redselsfulle historie var Sovjetunionen den ytre forankring for fremskrittstroen, den indre garanti for samfunnsforvandlingens prinsipielle mulighet. Hele den vestlige venstreopposisjonen levde på denne muligheten. Da muren falt, rev den med seg troen på at opposisjonelle idéer har noen praktisk fremtid.

……. (hvorfor ved Murens fall, spør Skagen, og gir svaret:)

Da østberlinerne i tusentall strømmen gjennom bresjene i muren, skapte de eufori hos alle, også hos radikalerne; men da de etter noen raske omfavnelser for fotografene under Brandenburger Tor strømmet videre inn i supermarkedene for å la seg blende av vareutvalget, tapte vi ikke bare troen på østberlinerne. Vi innså at hele den vidunderlige folkeoppstanden var en kjempemessig shoppingtur, og tapte troen på menneskeheten. Vi oppga folket, massene, menneskene, og ble misantroper. Opp fra juvet mellom hjerte og virkelighet steg en storvinget sorg, en dunkel skam som målbandt oss.

DE INTELLEKTUELLES taushet som det tales så meget om, springer ikke fra poetokratisk snobberi, men fra denne samtidshistorisk og idéhistorisk betingede kulturpessimisme. Man kjenner avmakt på vegne av tanken og ordet, tynges av misantropien som synes å komme fra selve kjensgjerningene. Den vestlige makten virker rå og utilnærmelig, det alminnelige bevissthetsnivå omvendt proporsjonalt med velstandsnivået, ordet uhørlig i den kommersielle støy, ødeleggelsen av kultur og natur uimotståelig. Folk flest fremstår som redusert til konsumenter, slaver kjøpt av billig overflod og dyre drømmer, frigjort på plutokratiets premisser.

Radikalismens depresjon

Man kan sagtens undre hvorfor Dagbladet i det siste har publisert mini-essays, samtidig med medlingene om at den siste rest av kultur skal kastes ut…. Overdrevent? Meldingen om at utenriks skal reduseres fra 7 til 1 person, gir liten rom for tvil: ingen seriøs avis legger ned utenriks. I dagens situasjon må det være å ta all motivasjon fra journalistene. Så kommer meldingen om to nye magasiner. Sport og uteliv indikerer retningen, ikke overraskende. Vil folk som Skagen fortsette å sende inn stoff? Vil leserne lese to sider med Beevor? Når man velger vekk en type lesere og tydelig signaliserer hvem man vil ha, må man vel avpasse produktet til dem?

Det er merkbart at en del av dagens unge journalister ikke har den ballast som skal til for å få noe ut av seriøse temaer, det være seg bøker eller personer.