Janne Haaland Matlary har et viktig poeng i dagens aviser: Norge tror at fordi stats- og regjeringssjefer omgås hverandre på en hyggelig måte, så er politikken avstemt på samme måte. Bondevik er på mange måter et symbol på denne, «la oss være venner»-policy’en som forveksler hygge og kos med politiske interesser.

Denne holdningen gjelder ikke bare allierte, men også Norges omgang med diktaturer. Den smitter også over på journalister og medier. Siden disse landene ikke har gjort oss noe vondt, skal vi behandle dem pent, prøve å forstå dem best mulig, ikke stille ekle spørsmål.

Konkret eksempel: Norges innsprøyting av hundrevis av millioner til opprydding i atomavfallet på Kola, og rensing av nikkelverket i Norilsk. Her lot Norge seg herje med, (Krav om moms på gaver. Norilsk er et av verdens mest profitable selskaper!) Under et statssekretærbesøk hadde man stilt opp en ren Potemkin-kulisse! For den som kjenner Russland bør det ikke overraske at den tidligere atomenergiministeren ble arrestert i Sveits. Han mistenkes for å ha underslått 60 millioner kroner.

Virkelighetsvegring: Når utviklingen går i «gal» retning, og de slemme får overtaket, må man i det lengste utsette oppgjøret med virkeligheten. Det er ubehagelig nok som det er. Putin-regimets karakter har ikke gått hjem i fullt omgang i norsk offentlighet.

For et par dager side sa Moskva-korrespondent Tønseth, som er en utmerket mann, at Khodorkovskij hadde drevet med «aggressive politiske utspill». Det an noen prøver å rake til seg restene av Yukos, skyldes ikke Putin, men noen enkeltpersoner i Kreml.

Dette er ikke seriøs journalistikk. Det er «hvis bare Kongen hadde visst»-syndromet. Som man også sa under Stalin, da utrenskningene foregikk som verst: hvis bare Stalin hadde visst!

Jeg har ofte spekulert på hvordan ellers vettuge folk får seg til å si slikt sprøyt.

Under debatten om Irak-krigen i Storbritannia hørte jeg om noe som het Thomas Beckett-varianten. Kongen sa ikke rett ut at han ville ha biskopen drept. Han sa bare: gid jeg var kvitt den mannen!

Det må være lignende ønsker som nedfeller seg i journalistenes psyke.

Da konflikten mellom balterne og Kreml blusset opp igjen, hadde Tønset et innslag, hvor han ble intervjuet fra studio. Her kom han til å si at Moskva hadde vanskelig for å glemme vestmaktenes vennskapspakt med Nazi-Tyskland! Eksemplet er talende: Tønset tenkte på Stalins misnøye med vestlig diplomati, som de følte var et forsøk på å skyve Nazi-Tyskland til krig mot dem. Men det var Stalin som inngikk Vennskapspakten, som gjorde annen verdenskrig mulig. Selv 70 år senere stokker det seg i hodet på en stakkars NRK-korrespondent når han skal rekapitulere historien.