Dekningen av sorgen over paven bortgang er stusselig i norske medier. Den er ikke i nærheten av å speile det vi vitterlig kan se på utenlandske TV-stasjoner. Det dreier seg ikke om en «vanlig» sorg, men noe ekstraordinært. Som får hundretusener til å strømme til Roma.

Men norske medier våger ikke spørre: hva er det som foregår? Fordi vi da beveger oss inn i det religiøse felt, og det er vanskelig. Bare det å skulle beskrive følelsene, er vanskelig. Arnt Stephansen var litt inne på det før paven døde, da han fortalte om den spesielle stemningen på St. Petersplassen. Men siden har bølgen vokst, og blitt så stor at man savner ord.

Det er som Nina Witoszek var inne på: det religiøse gjør oss blyge, får oss til å rødme og vende blikket bort.

Slik er det åpenbart mange som ikke har det. De har følelsene i behold. Men når det utfolder seg noe så spektakulært som sorgen over paven, må vi tie. For hvis vi skulle forsøke å beskrive det måtte vi ta menneskene på alvor. Hele scenen roper jo på et Hvorfor, som krever et svar. Hva er det som får menneskene til å vise en slik hengivenhet? Hva var det ved denne paven? (som vekker blandede følelser i sekulære, protestantiske nordboere) Noe må det ha vært som vi har gått glipp av. Eller er han et symbol på noe, slik at hans død utløser sterke følelser? I tilfelle hva.

Ingenting har vi svar på. Vi våger ikke en gang stille spørsmålene, for bare det å samtale om dem i offentlighet, gjør oss flaue.

Da må vi berøre noe av et følelsesregister vi ellers ikke bruker.

Vi må snakke på en annen måte. I antikken skilte man mellom det demotiske og hieratiske; det folkelige, hverdagslige og det prestelige/religiøse. Hos oss er alt blitt hverdag. Vi har mistet språket. Kanskje evnen.

Kan noen tenke seg at Viggo Johansen spør; hva er det som rører disse menneskene? med en stemme som viser at han forstår noe av «underet»: for det er hva det er: et under, at moderne mennesker strømmer ut i gatene for å være der, til stede. De må. Det er viktig for dem. Vi står på sidelinjen. For dagens nordmenn er det underlig å se unge og moderne mennesker, som står med tårer i øynene, nedsunket i bønn.

Det er på mange måter synd på oss, som har mistet denne delen av vår kultur. En evne til deltakelse.

Det som utspiller seg i Roma er spesielt. Jeg savner journalister som våger å beskrive hva som skjer. Men da må de våge å kjenne etter. Det vi får er utvendighet. De religiøse følelsene er blitt tabu.