Kommentar

Det er noen episoder i de kinesisk estiske kampfilmene vi har sett som avslører en virkelighet der individet ikke betyr noenting. En forakt for såvel massen som den enkelte. I den siste filmen «Flyvende dolker» vil en general fakke gruppen av samme navn. Han benytter en underoffiser som skal infiltrere gruppa ved å lage en arrangert flukt for en fange. Under jakten på de to forsøker forfølgende soldater å drepe dem for alvor. Dette forbauser og sjokkerer offiseren, som prøver å hviske til soldatene: «Men vet dere ikke at vi er på samme parti?» Han får senere vite at soldatene ikke kjenner sannheten. Generalen bryr seg hverken om offiserens eller soldatenes liv. Han har laget den perfekte felle for fienden. Om noen liv går med spiller ingen rolle.

Dette er den tradisjon kineserne har levd med. Den er høyst levende den dag i dag, under kommunismen. Ja, mye tyder på at den er blitt langt sterkere i dag enn den har vært. De nye keiserne har bare forakt til overs for folket. Som svarer med å hate herskerne. Kineserne har en oppfatning av at herskerne har et mandat fra himmelsen. Blir de for grådige mister de mandatet. Da kan de styrtes. Hvor langt er Kina fra en slik eksplosjon? Det kan komme overraskelser som får Tienanmen til å blekne.

I Wanzhou i Sichuan-provinsen støtte en portør sammen med et ektepar på gaten en dag i oktober. Kona ropte til Yu Jikui at han hadde sølt til buksa hennes. Han svarte tilbake at han slet for at barna hans skulle kunne gå bedre kledd, og at han solgte kroppen sin akkurat som en prostituert. Kona til tjenestemannen trodde han var spydig og dro til ham. Tjenestemannen Hu Quanzong grep stokken til Yu og slo ham i bakken. Så ropte han: «Jeg kan få deg drept for 2.500 dollar!» Det var mange tilskuere til det som skjedde, og snart var det flere tusen demonstranter på plass. Det var utropet om at tjenestemannen kunne få en stakkars portør drept, som satte sinnene i kok. Politiet kom til i to biler og skulle evakuere de to partene, men kom ingen vei. Bilen med ekteparet fikk slått inn vinduene. Arbeidere på en byggeplass knuste betongblokker og bombarderte politiet som voktet rådhuset. Da angrepet ble systematisert måtte politiet rømme. Rådhuset ble vandalisert og satt i brann. På et tidspunkt på kvelden var det mellom 30.000 og 70.000 demonstranter på plassen. Utpå natte kom opprørspoliti, og de var ikke nådige. Da hadde lufta gått av protesten.

Det er typisk for håndteringen av protester at Yu ble trent til å delta i et tv-intervju der alt var instudert på forhånd. Han trodde han hadde gjort sitt. Men senere ble han tatt og tvangsinnlagt på sykehus og slektningene sendt vekk. Myndighetene glemmer ikke. De tar hevn når bølgene har lagt seg. Typisk nok har de forsøkt å spre rykter om at tjenestemannen slett ikke var noen tjenestemann, men en enkel mann av folket han óg.

Det er ingenting myndighetene frykter mer enn slike opptøyer. Til tross for årvåkenhet, unntakstilstand og politiberedskap, blir det stadig fler av dem.

Folket, og vi snakker om millioner av misfornøyde, hater de nye herskere. Graden av undertrykkelse hører vi svært lite om i norske medier. Neste gang du ser en kinesisk film, så husk at prisen for det nye oppskrytte Kina er en undertrykkelse av massene som vi knapt kan forestille oss.

Undertittelen på artikkelen er: The Great Divide: Talking Back to Power.

For the Chinese masses, an increasingly short fuse