Kommentar

Vi trangsynte, selvopptatte nordmenn trenger noen alternative hjemland. Det slår meg ved hjemkomsten fra Berlin at det er slik tysk språk, kultur, væremåte tiltrekker meg. Er det ikke det vi er på jakt etter: alternative måter å oppfatte verden på?

Det er mye som samspiller mellom det tyske og norske. (Tilknytningen var som kjent sterk før annen verdenskrig.) I temperament, språksans. Men mens tysk fremdeles er et stort kulturspråk, har norsk forfalt til, jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke. En slags gutteral innavl. Hvor det ikke skrives et ord som ryster, flerrer, går som et lyn, selv om vi lever i tid som sårt hadde trengt noen som vrengte seg. Er det blitt for vanskelig, grensesprengende? Det er som vi har gitt opp. Jeg hører og ser ingen som fører arven videre fra de som kunne si fra, med mellomkrigsgenerasjonen, og over opp mot 70-tallet. ML står som en branntomt. Etter 1989 er det som om vi falt av lasset. Nå virker det som vi har steget var verden.

Det har på en måte også tyskerne gjort. De har blitt det Hans Magnus Enzensberger en gang spådde at vi skulle bli: et fremtidsmuseum. Det er bare det at tyskerne har så utrolig mye og dramatisk historie å velge fra, at de aldri løper tomme for fascinerende materiale. Den ene bygningen etter den andre restaureres. Paradegaten Unter den Linden gjenreises, om ikke i all sin prakt, til det er det for mange skjemmende bygninger rundt Brandenburger Tor. Men for en liten nordmann er perspektivet til å bli svimmel av. Det strenge klassisistiske passer nordisk gemytt, selv om det også blir en del knobeldroffske barakokk-kruseduller.

La meg nevne et lite eksempel: Ved den østlige enden, starten på Unter den Linden, ligger St. Hedwig-katedralen: Det var noe kjent ved navnet. Det var her Bernhard Lichtenberg var domprost, i den første katolske kirken i Berlin. Han våget å trosse nazistenes forfølgelser av jøder og annerledestenkende. Det var et par studenter som anmeldte ham. De hadde hørt ham gå i forbønn for de forfulgte, og det var ensbetydende med subversion. Lichtenberg ble dømt og døde i Dachau. Det er en sterk historie. Du står i den samme kirken som han preket i.

Tysk-jødiske Inge Deutschkron, en dame på 80 år, som overlevde i Berlin under krigen, sa under et møte i fjor høst at det er steder i Berlin hun unngår. Det skjedde så forferdelige ting der.

Den innlevelsen, påminnelsen, er viktig for å unngå «historisering». Tyskerne er flinke til å finne på ord.

Historie
Dyrkingen av historien kan fortone seg som en form for Ersatz, en erstatning for deres mangel på normalitet. Deres historie er i bunn og grunn uutholdelig, og de er dømt til å kretse rundt den uopphørlig, som en annen Sisyfos.

Her er det mye tankestoff for en fra Utaskjærs-Europa. Enten man får det ved å spasere mellom de historiske bygningene og lese om dem i guidebøkene, som er tykke eller tynne etter ønske (man kan øke detaljrikdommen for hvert besøk). Eller man velger noen av de store utstillingene som det alltid går flere av samtidig. Tyskerne er store pedagoger, ved siden av at exhibitons er blitt en høyt spesialisert profesjon. Det nedlegges enormt med ressurser i utstillinger. Ifjor var det en meget god utstilling om den russiske maleren Ilja Repin. Denne gang gikk en retrospektiv utstilling av fotografen Henry Cartier Bressons bilder i Martin Gropius-museet. De samme som ble mønstret i Paris til hans ære. I Deutsche Historische Museum var tema Første verdenskrig og Tyske bilder: Tyskland i det 20. århundre.

Det er visse ting som bare kan sies på tysk. Jeg har i årenes løp lest mye om tysk historie på engelsk. Det kommer til kort, på det avgjørende punkt: innlevelsen, klangen av det tyske. På sitt beste er tysk et nydelig språk. Malmfullt. Bibelsk.

Die Zeitungen mit Blut gedruckt.
Die Fernsprecher von Blutschrei durchzuckt
Das Herz von Europa war gebrochen
Das Rote Meer tanzte

Skrevet av Yvan Goll, fra Für die Gefallenen von Europa (1917). Særlig den siste setningen: Das Rote Meer tanzte, er uforlignelig.

Når språk er på høyden, og yter sitt maksimale. Wilfred Owen fra Dulce et Decorum est

If in some smothering dreams you too could pace
Behind the wagon that we flung him in
And watch the white eyes writhing in his face
His hanging face, like a devil’s sick of sin
If you could hear, at every jolt, the blood
Come gargling from the froth-corrupted lungs
Obscene as cancer, bitter as the cud
Of vile, incurable sores on innocent tongues, –
My friend, you would not tell with such high zest
To children ardent for some desperate glory
The old lie: Dulce et decorum est
Pro patria mori.