afd-chefin-frauke-petry-steht-bei-islam-verbaenden-in-der-kritik-

Frankfurter Allgemeine Zeitungs politiske redaktør Justus Bender har overvært Alternative für Deutschlands partikongress hvor 2.000 delegater deltok. Han har vært med helt inn i gudstjenestene som ble holdt. Målet er hele tiden «å finne noe», men reportasjen er samtidig meget selvavslørende og typisk for journalister.

Bender er ikke blant de verste, men det er klare grenser for hva han kan ta.

Han kan ikke ta setningen: Islam gehört nicht zum Deutschland, som et stort flertall vedtok. Den utlegges av mediene som at «islam ikke har noe å gjøre i Tyskland». Det betyr det ikke. Setningen er et svar på forbundskansler Angela Merkels uttalelse om at «Islam gehört zum Deutschland». Islam er en del av Tyskland, av tysk historie og kultur. Selv for mange sentrumsvelgere er det en drøy påstand. Men Merkels ord er ikke ment som en historisk beskrivelse: Det er et ideologisk statement. Islam tilhører det nye Tyskland.

Her er det AfD kommer inn og sier: Nei, så lenge islam er ureformert tilhører den/det ikke Tyskland, i sin nåværende form er nemlig islam uforenlig med tysk demokrati.

ANNONSE

Hvem har rett?

Establishment utlegger dette som at AfD driver diskriminering av muslimer. Det vil AfD bestride. De sier det er ideologien islam de motsetter seg, og den er uadskillelig fra religionen.

Kongressen er mer mangfoldig enn man får inntrykk av i mediene. De er stort sett ute etter noe kompromitterende. De ville for eksempel ikke finne på å rapportere at søndagen åpner med messe. Deltagerne er riktignok ikke mange i forhold til antall delegater, men bare det at den finner sted sier noe om AfD. En biskop fra Malta har tatt turen opp. Han er noe så uvanlig som «Anglican Catholic Diocese of Christ the Redeemer»: der Anglikanischen Katholischen Kirche von Christus dem Erlöser, was in seiner Ungewöhnlichkeit auch dem entspricht, was er in seiner Predigt sagen wird. Det er en kombinasjon som er uvanlig, og Bender bruker det mot biskopen: En uvanlighet som også motsvarer hva han skal komme til å si i sin preken.

På engelsk kalles det en put-down. Bender vil gjerne nagle biskopen på forhånd og advare leseren. Det lyder kritisk, men er i virkeligheten det motsatte: Leseren kan slå av sin kritiske sans. FAZ-redaktøren tenker for ham/henne.

Det er risky business, for Bender siterer biskopen på noe helt essensielt: Den tyske grunnloven. Den sier at borgerne er forpliktet overfor Gud og loven/e. Men hvilken gud? Er det den samme gud? Er det likegyldig hvilken gud det er? Menes det den kristne gud? Er Allah likestilt med Gud/Jahve? Betyr likestilling også religiøs likestilling?

Bender og den politiske klassen mener åpenbart at svaret er ja – Gud er Gud – man kan ikke gi seg til å evaluere guder. De inntar dermed et tredjepart standpunkt og ser religionene utenfra.

Men slik ble ikke Tyskland til. Tyskland ble skapt i den kristne gudens bilde. Når Merkel erklærer at «islam tilhører Tyskland» introduserer hun en helt ny religion og gir den likeberettigelse. Da sier tyskerne: Men det er ikke mulig å forene en islamsk og en kristen-demokratisk kultur! Tenk på ytringsfrihet, tenk på kvinners likestilling, tenk på minoriters stilling – f.eks homofile, og ikke minst hvordan islam behandler sine egne minoriteter som ahmadiyya. Tenk på noe så fundamentalt som selve demokratiets fundament: suvereniteten. Hvor kommer den fra? Fra folket, sier demokratene. Nei, fra Allah, svarer muslimer.

Denne fundamentale motsetningen snakker ikke den politiske klassen om. De vil overhodet ikke høre om den, men pukker på multikulturalismen og tyr til stadig grovere skyts for å ramme motstanderen.

Det kan se ut som de står for en tapende sak. Jo mer de hetser AfD, jo sterkere blir motstanden. Men hvis AfD skal lykkes, må de sørge for å styre klar av personer og saker som kan kompromittere dem. Pressen står bare og venter på en uttalelse, et bilde, eller en forbindelse som de kan bruke. Når partiet blir så stort, skal det godt gjøres at de ikke finner noe.

Men samtidig må mediene vokte seg. Stadig flere blir klar over deres politiske agenda og reagerer på den, i all fairness.

Det gjelder ikke minst hvis og når den politiske klassen går løs på kristendommen, og sier at de som forsvarer den, er høyreekstreme. Da viser mediene litt for tydelig hva de står for.

Det finnes ikke noe tredje standpunkt. Dette var et begrep under den kalde krigen for dem som hevdet at de hverken sto for Moskvas kommunisme eller Washingtons kapitalisme. De sto for den tredje vei. Etter hvert viste det seg at den tredje vei hadde sterk slagside mot venstre. De toneangivende graviterte mot venstreorienterte synspunkt, og så verden fra den vinkelen. Så var det ingen tredje vei allikevel. Bare to: demokratiet og diktaturet.

Noe lignende er ved å skje i spørsmålet om kristendommen og islam.

Tredje-vei-standpunktet representeres i dag ikke bare av sekulære venstreorienterte med klar apologetisk holdning til islam, av typen Thomas Hylland Eriksen, men også av sekulære muslimer som Walid al-Kubaisi. Det er stor forskjell på de to, al-Kubaisi er f.eks. ubetinget for ytringsfriheten. Men samtidig tror han at det moderne Europa ble til på tross av kristendommen. Det er en illusorisk oppfatning, og vitner om at han ikke kjenner Europas historie. Det fører for langt å utpensle sammenhengen her, som ikke er mellom kultur og kristendommen – kulturen var kristen. Måten man omtaler middelalderen på sier noe om bevissthetsnivå. Det er blitt vanlig for politikere å snakke om «den mørke middelalderen». Erna Solberg gjør det. Finnes det intet opplyst menneske igjen i Høyre? Mørk middelalder er et begrep for å fortelle at vi har lagt kristendommen bak oss.

Sterke krefter ivrer for at det forblir slik. De aner at et oppgjør mellom Allah og Gud/Jahve ikke vil falle ut til deres fordel. De håper at folk ikke skal oppdage hva det handler om. Derfor trekker de frem nazismen i alle sammenhenger, den virker som en kortslutning på menneskets evne til å stole på fornuften. Det får ikke hjelpe at det forgifter debatten og utsetter mennesker for fare. Nå er det AfDs Beatrix von Storch som er drapstruet, og må ha fem livvakter med seg hvorhen hun går.

Har ikke norske politikere, samfunnsdebattanter og medier tanke for at de utsetter Sylvi Listhaug for en tilsvarende fare med sin uavlatelige hets mot henne? Det er et høyst betimelig spørsmål. Men det synes ikke å ha streifet redaktørene.

Nick Cohen skrev om den jødefiendtlige tendensen innen Labour at hvis det skulle skje noe med britiske jøder, ville dommen over venstresiden bli hard. Da ville ikke Labour-politikere være velkomne i begravelsen.

Alliansen mellom establishment og islamske representanter er tydelig, den har vært vedvarende og hver gang kritikken vokser, gjentar establishment sin forpliktelse.

BBCs Newsnight intervjuet i går kveld lederen av Islamsk Råd i Tyskland. Han la ikke fingrene i mellom: Det som var vedtatt i Stuttgart, var det samme som nazisme. Det var ingen gradering, men fullblown nazisme: AfD ville være masters og redusere muslimer til annenrangs borgere. Nå måtte Tyskland våkne.

Det kom ingen spørsmål fra London om dette var noe talsmannen mente bokstavelig, eller om han talte i bilder. Det gjør det ikke når muslimer spiller offerkortet. Det er jo BBC og mediene som har vært med å gi dem det. Man utfordrer ikke sin egen konstruksjon.

Men så blir BBC og den islamske talsmann på samme side, mot AfD.

Den dagen lytterne trekker samme konklusjon er BBC, DR, NRK, SVT osv ille ute. Ett av punktene til AfD er at den statlige lisensen skal opphøre. Det er en logisk konklusjon på at statskringkasterne er blitt ideologiske kanaler, spent for den multikulturelle, les: islamvennlige vogn.

Mediene har et stort problem, sammen med politikerne. Jo mer de forsvarer sin posisjon og angriper motstanderen – som er den indre opposisjon – jo dypere blir hullet de graver seg ned i.

Dette er et bilde amerikanerne bruker mye. Hvis du skal komme ut av et skadelig spor, er det første du må gjøre å slutte å grave. Men det klarer de ikke.

Når en tysk redaktør skal referere fra en gudstjeneste, får han problemer. Det er hans egen kulturelle forhistorie han må forholde seg til. Det gir ham fordeler, han vet hvordan han skal ramme, men samtidig vet leserne hva det handler om. Ett spørsmål melder seg: Ville redaktøren turt å gjøre det samme med en islamsk gudstjeneste?

Hva om biskop Frederik Maas er en ekte troende? Det spørsmålet synes ikke å streife Bender.

Nach dem gemeinsamen Aufsagen des Glaubensbekenntnisses betont Haas seine Unabhängigkeit: „Ich gehöre keiner Partei an, ich bin gestern aus Malta gekommen und ausschließlich dem Evangelium verpflichtet.“ Der baden-württembergische Landtagsabgeordnete Heinrich Fiechtner, der den Koran einst mit Adolf Hitlers „Mein Kampf“ verglichen hatte, sagt laut in die Stille des Raums: „Amen.“ Doch Haas ist noch nicht fertig. „Ich beobachte sehr interessiert die politische Szene und bin entsetzt, wie eine Marginalisierung derjenigen stattfindet, die nicht dem Mainstream entsprechen.“ Viele Köpfe im Raum nicken. Ein Mann trägt eine rote Jacke auf deren Hinterseite die Worte „Jesus sagt: Ich bin der Weg“ gedruckt sind. Jesus, da ist Haas sicher, steht auf der Seite der AfD.

Etter den felles fremsigelse av trosbekjennelsen betoner Haas sin uavhengighet: – Jeg tilhører ikke noe parti, jeg kom i går fra Malta og er utelukkende forpliktet på evangeliet.» Den baden-württembergske delstatsrepresentanten Heinrich Fiechtner, som en gang sammenlignet Koranen med Mein Kampf, sier høyt i det stille rommet: «Amen». Haas er allikevel ikke ferdig. «Jeg ser med interesse på den politiske scene og er forferdet over den marginalisering de utsettes for som ikke føyer seg etter hovedstrømmen.» Mange hoder nikker. En mann bærer en rød jakke hvor det på baksiden står skrevet ordene: «Jesus sier: «Jeg er veien». Jesus, det er Haas overbevist om, er på AfDs side.

Det siste er Benders utsagn. Det er en slutning han trekker og lager en renneløkke av og legger den rundt biskopen og de troendes hals. Men Bender tar en stor risiko. Han burde vite at han ikke kan vite: Kan det være at noen av disse menneskene har den ekte vare, den ekte tro? Hva vil det si? Det vil si at de har en tro på Kristus som forbinder dem med noe spesielt, noe som har velsignet Tyskland og Europa og laget det fellesskapet og den kulturen som er «oss».

Men hva om det er Bender som er ved å forlate denne kulturen, og ikke bare forlate, men forråde den? Hva om det er han som gjennom latterliggjøring forsøker å få leserne til å si «Jeg kjenner Ham ikke»?

Dette er problemstillinger Bender overhodet ikke er bevisst på, ellers ville han ikke hengt ut biskopen og den folkevalgte. Han ville forsøkt å forstå.

Denne innlevelsen er en del av det å være skrivende for en offentlighet. Uten den mister den skrivende oversikten over forholdet til leseren. Han gjør seg selv til instrument på vegne av en ideologi. Akkurat som sosialister og islamister.

Denne biskopen må være en spesiell mann, og det at Bender siterer ham er kanskje et tegn på at han er en slags Saul på vei til Damaskus? Han forfølger AfD, men kan selv bli truffet av de sannheter biskopen forsøker å belyse:

Zu Beginn seiner Predigt liest er die Präambel des Grundgesetzes vor, in dem von der „Verantwortung“ des deutschen Volkes „vor Gott und den Menschen“ die Rede ist. Haas senkt das Kinn und öffnet die Augen weit. Er will auf etwas hinaus. „Von welchem Gott wird denn hier gesprochen? Natürlich von dem dreifaltigen Gott!“, sagt er. Es ist ganz still im Raum, die AfD-Mitglieder lauschen aufmerksam. „Es gibt, wenn man dem Grundgesetz verpflichtet ist, keinen anderen Weg, als sich zum Christentum zu bekennen“, sagt Haas – offenbar in vollem Bewusstsein, dass er gerade die Trennung von Staat und Religion abgelehnt und sämtliche Anhänger anderer Religionen zu Verfassungsfeinden erklärt hat. In der letzten Stuhlreihe sagt einer: „So sieht‘s aus!“

I begynnelsen av prekenen leser han innledningen til grunnloven, hvor det snakkes om «ansvaret» det tyske folk har «overfor Gud og mennesker». Haas senker haken og åpner øynene. Han vil frem til noe. «Hvilken gud snakkes det her om? Naturligvis om den treenige Gud!», sa han. Det er ganske stille i rommen, AfD-medlemmene lytter oppmerksomt. «Det finnes, hvis man er forpliktet på Grunnloven, ingen annen vei, enn å bekjenne seg til kristendommen», sa Haas – åpenbart fullt klar over at han avviser skillet mellom stat og religion og dermed erklærer samtlige tilhengere av andre religioner for forfatningsfiender. På siste rad sier en: «Slik er det!»

Igjen forsøker Bender å avvæpne biskopen ved å tillegge ham meninger han ikke har. Biskopen sier noe som både er historisk og åndelig sant: Det er den kristne guden grunnloven pålegger borgerne å være forpliktet på. Allah er en annen gud. Men for å slippe å forholde seg til det vanskelige spørsmålet om de kan likebehandles hvis de er vesensforskjellige, anklager redaktøren biskopen for å oppheve skillet stat/religion.

Det gjør han i forsvar for en religion som overhodet ikke kjenner noe skille mellom religion og samfunn. Alt er under islam i et samfunn med mange muslimer. Friheten til de andre blir sterkt begrenset, og de blir annenrangs borgere. Dette skjer i muslimske land i dag, som Pakistan. Vet ikke en velutdannet tysk redaktør såpass? Eller slår hjernen hans krøll på seg?

Det er mer bekvemt og lettere å spidde en biskop med hans egne ord.

Det er lett å ane et hysteri under overflaten: Bender vil likestille en religion som har som program det han anklager biskopen for! Hvor selvmotsigende går det an å bli?

Tyskland har forhåpentlig mange kristne og dannede mennesker som vil se tvers igjennom tarveligheten til en politisk redaktør i det som går for å være landets mest konservative og respekterte avis. No more.

Den politiske korrektheten er blitt en kirke, som krever lojalitet og bekjennelse.

Bender ser biskopens ord ut fra sin egen kirke, og den er alliert med islam.

Det er enten eller. Det får Bender svært godt frem.

Bender opererer med en dikotomi, et skille oss/dem som innebærer at tyskerne må frakjenne seg sin egen historie og velge islam som Leitkultur.

Det kommer de ikke til å gjøre.

Når kongressen vedtar å legge innskrenkninger på praktiseringen av islam, er det for å stanse en slik utvikling.

Kongressen vedtok forbud mot minareter, forbud mot bønnerop, forbud mot niqab og egentlig mest inngripende: forbud mot hijab i skolen. Det er et forbud som slår rett inn i hverdagen.

Mediene går i fistel. Men kjøper tyskerne denne fremstillingen? Skal man tolke de siste meningsmålingene så gjør de ikke det.

De politisk korrekte har avskaffet kristendommen som fundament for samfunn og stat. Den offisielle ideologi er kristendomsfiendtlig. Den er tilsvarende islamofil. Vanlige mennesker oppfatter det. Tror virkelig de politisk korrekte at dette er en anbefaling, når man ser hva islam avstedkommer rundt om i verden?

AfD vedtok noe annet: Det må bli slutt med at det eneste man forbinder Tyskland med, er nazismen. Tyskerne må lære at deres historie er noe mer enn Det tredje riket. Her vil igjen mediene og de etablerte advare mot nasjonalisme og fortidens demoner. Men hvis velgerne får en stadig klarere følelse av at dét de blir bedt om å ta avstand fra, er dem selv, hva da? Er ikke valget ganske forutsigbart?

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629