Hva er Jorge Luis Zapateros agenda? Selv i Madrid var det ingen som igår kunne forklare hvorfor det hastet slik med å få hjem soldatene, eller hva som gjorde at avgjørelsen måtte tas ett døgn etter innsettelsen av regjeringen.

Under forbauselsen og overraskelsen ligger et ubehag. Zapateros defection from Iraq er et psykologisk blow ikke bare mot USAs regjering, men mot soldatene i felten, posisjonert som spanjolene er i Najaf. Zaptaero velger å aundergrave, helt unødig, amerikanerne i en tilspisset situasjon, samtidig som Al Qaida vinner en psykologisk seier. Det er ren bonus. Det er nesten så man kan være fristet til å si at Zapatero takker bin Laden for at han hjalp ham å vinne valget. For så perfid er denne avgjørelsen. Den nye spanske statsministeren skjender minnet til ofrene for M-11, og alle forsikringer om å fortsette kampen mot terror lyder som den rene hån.

Første gang jeg støtte på Zapatero var under vinterferien i år. Det hang store plakater over alt av en mann jeg ikke visste hvem var, men som jeg instinktivt fant usympatisk. Det var noe med smilet som jeg ikke likte. En luring. Han minner litt om Olof Palme. Den samme lett overlegne, intellektuelle arrogansen, og noe mischievous, diabolsk i smilet.

De har noe som gjør at de tipper over. Fra å være modige, som står opp for fattige, undertrykte, går de over i noe annet, som er offensivt, og har noe mørkt, destruktivt ved seg. Palme viste denne sidenn flere gange, f.eks. i sin hårdnakkede benekting av at det var sovjetiske ubåter i svensk skjærgård. I sin arrogante omgang med journalister. Mot slutten ble han riktig vemmelig mot journalister og ville bestemme intervjuene.

Zapatero sies å være en familiefar som lever for politikken. Biografiene sier ikek så mye. Menb det han nå gjør gir gjenlyd. Det er forræderi på spansk.

Det vekker til live minnene om de verste sider ved Europa. En feighet, en prinsippløshet, en være seg selv nok, en grenseløs kynisme. Det sterkeste symbolet på dette i nyere tid er beleiringen av Sarajevo og krigen i Bosnia.

Det var ikke bare at europeerne nektet å gjøre noe, men det at de kledte det i så mange fine fraser, og holdt sirkuset med konferanser og møter gående, for å late som om det var håp, når de hadde avskrevet det for lenge siden. Derfor kunne muftien av Sarajevo si til BBC-intervjueren som presset ham med spørsmål om islamister i Bosnia: -Ikke snakk til oss om moral. Det har dere ingen rett til.

En annen spanier, Javier Solana, var den gang generalsekretær i NATO. Under et av sine besøk til Sarajevo holdt Solana en pressekonferanse. En journalist gikk ham på klingen og forsøkte å presse ham til å svare hvorfor NATO ikke gjorde noe når serberne brøt alle løfter. Solana trakk ham til siden og foreslo: -Why don’t you take a break?

I Europa er det blitt vanlig å fremstille amerikanerne som krigerske og aggressive. Mon vi ikke heller i denne tid og stund burde være takknemlig for at det finnes en vestlig nasjon av betydning hvor ledere og folk fremdeles er villig til å dø for noe. I dette tilfellet faktisk irakernes frihet. Ytrer journalister eller medier noen gang noe som kan ligne sorg over alle de unge guttene og jentene som dør? Det eneste amerikanerne får tilbake av europeerne er hets og karikatur. Zapatero har vist oss et glimt av den demoniske siden av Europa. Den er langt verre enn noe USA noensinne har gjort.