En viss defaitisme, som ikke tror på seier, er en europeisk spesialitet. En viss tafatthet, man kvier seg for å trå til, bryte noen regler og oppnå resultater. Putin gjør det i Russland, uten spesielt hard kritikk. Bush har gjort det i USA, og fått ettertrykkelig på pukkelen.

Men i Spania var det ingen defaitisme å spore igår. 8 millioner på gatene. Denne spiriten er ikke et nytt fenomen. Den oppsto da ETA brøt våpenhvilen og bortførte en lokalpolitiker og drepte ham mens hele nasjonen ba for hans liv. Det vakte en slik avsky blant folk flest at de gikk på gatene i en masseprotest. Det var ikke sist gang ETA gjorde noe avskyelig. Jeg husker selv et spesielt opprørende tilfelle: det var etterlatt en leke fylt med sprengstoff på en hamburgerbar. Et lite barn plukket det opp og fikk sprengt bort store deler av hodet. Den eller de som plasserer sprengstoff i leker er hindsides sivilisasjonen.

De som sto bak M11 gjentok dette i megamålestokk. Hvis dette er Europas 911, dvs. hvis Al Qaida står bak, hvilket jeg personlig holder for mest sannsynlig, vil trolig spørsmålet om dødsstraff lyde høyere.

Det står i VG at Spania har arrestert et 50-tall terrormistenkte. De fleste er sluppet fri på grunn av manglende bevis. Det vil si: man vet kanskje at de er implisert, men har ikke fellende bevis. På dette felt vil lovene helt sikkert bli endret. Den politiske korrekte eliten kan skrike så høyt den vil. Det er allerede under planlegging i land som Storbritannia. I Frankrike er det vedtatt en ny straffelov, til juristenes store protest:

Apropos: Undertegnede hørte Eva Joly i Rikssalen i Eidsvollsbygningen 8. mars. Hun fortalte om hvordan slike lovendringer gjøres i Frankrike. I Norge sendes utkast ut på høring, før de innarbeides i en proposisjon som oversendes Stortinget, hvor den så behandles i justiskomiteen. I Frankrike oversender regjeringen ganske enkelt et ferdig utarbeidet lovforslag til nasjonalforsamlingen, som bare har å stemme over det.

Nils Morten Udgaard har en kommentar i Aftenposten idag:
Kampen mot terror tar aldri slutt

Tittelen er tvetydig, og vekker ambivalens. Mener han at man aldri får endelig has på terroren, men må bekjempe den uansett. Eller mener han at man aldri greier å knekke terroren? Defaitisme. Det er to sider av samme sak. Men ordene har en utilsiktet betydning.

Litt lenger ned skriver Udgaard:

Men hva kan vi gjøre, er spørsmålet som melder seg midt i følelsen av hjelpeløshet. Regjeringene og befolkningene kan søke sammen om en felles linje i kampen mot terroren, og vi ser nå mer politisk fellesskap enn bare for et år siden, da Irak-krigen brøt ut. På den ene siden har vi den seige og tålmodige og intense jakten på terroristene, og den finner sted hele tiden

Hovedpoenget for en journalist, en politiker, en meningsdanner, må være å motvirke håpløshet. Det er ingen grunn til håpløshet. Det det kommer an på er om europeerne har vilje. Jeg tror befolkningen har vilje. Det er mer tvilsomt om eliten har det.

Den viktigste forutsetningen for å vinne kampen mot terror er å bevisstgjøre og mobilisere befolkningen: Bevisstgjøre den om trusselen, vil si å forklare den hva Al-Qaida står for. Dette er ikke terrorister slik vi kjenner dem, slett ikke i form av RAF, ETA, eller IRA. Selv ikke Real IRA eller Omagh-syndromet, som det snakkes om. For å forstå denne fienden må vi ty til bibelske bilder, de er de eneste som kan forklare hvem dette er: Det er Apokalypsens fire riddere.

Vanlige folk vil forstå det. Vi er dyr. Vi er vant til å passe på våre. Vi lukter dødelig fare. Al-Qaida betyr Død.

I stedet gjentar og gjentar NRK og norske aviser at angrepet, i tilfelle det er Al-Qaida, er en straff for Aznars deltakelse i Irak-krigen. Merk: Aznar. Sosialistpartiet har visstnok lovet å trekke soldatene ut, hvis de vinner.

Et slikt argument er å løpe fiendens ærend. Det er å spre defaitisme. Det finnes ikke noe tiltak som en europeisk regjering kan foreta seg for å avverge et Al-Qaida-angrep. Men det er slik prat går på gater og streder: Hvis bare ikke Bush hadde dratt oss inn i dette eventyret! Det er en forestilling de har fra pressen, som bærer et stort ansvar.

Kunnskapen om den nye terrortrusselen er sørgelig lav i norske medier. Det er såvidt jeg vet ingen journalist i de store mediene som har 911 og alt som følger med, som spesiale. Utrolig nok. Udgaard skriver: Torsdagens bomber kom ikke uventet. Jaså? Vi var ganske mange som opplevde det annerledes. For oss kom de som lyn fra klar himmel. Hvis de ikke var uventet, hvorfor er da ikkke norske journalister bedre forberedt? John Hultgren har en annen kommentar: Hvorfor Europa er terrormål Men Hultgren greier ikke gi noe svar på hvorfor Europa er terrormål. Han prøver:

Bush flyttet krigen, først til Afghanistan, og deretter til Irak. Al-Qaida har hele tiden forsøkt å flytte den tilbake. Flere land som støtter USA, eller som Osama bin Laden mener ikke kjemper tilstrekkelig mot USA, er blitt mål. Marokko, Saudi-Arabia, Tyrkia og Jordan har alle opplevd angrep som Al-Qaida trolig står bak. I en slik logikk er det ikke unaturlig at krigen nå har nådd Europa, det gjorde den allerede da Tyrkia ble åsted for flere bombeaksjoner.

Angrepene passer inn i terroristenes blodig omtåkede mønster.

Det er jo ikke fordi landene «ikke kjemper tilstrekkelig mot USA» at de blir angrepet. Tyrkia sa jo helt uventet nei til USA før Irak-krigen, det brøt forpliktelsen som alliert. Det gjorde noe helt uventet. Tyrkia har også spilt en tvetydig rolle for USA i forhold til Irak. Det er neppe på det plan motivene er å finne. Snarere i at det var Tyrkia som opphevet kalifatet og innførte et klart skille mellom islam og staten. Begge deler er dødssynd for Al-Qaida.

I forholdet til Spania er det ikke bare støtten til USA, men også fortiden som spiller inn: Spania er gammelt muslimsk land, og maurerne ble kastet ut med våpenmakt. Det er ikke glemt. Det som en gang var muslimsk skal gjenerorbres. Dette tas dødsens alvorlig av Al Qaida.

Poenget er at det er direkte villedende å fremstille det som at hvis man ikke hadde deltatt med soldater i Irak, ville det ikke kommet noe angrep. De samme tonene lyer fra SV og Sp.

Men det finnes ikke noe som kan appease Al-Qaida. Å påstå noe annet er å svekke kampen mot terror. I den forstand er vi alle blitt soldater i krigen.

Tiden er knapp. Ting skjer fort. Bare den siste uken har det skjedd mye med Iran og bomben. Her er Udgaard virkelig bleik, og det han skriver holder rett og slett ikke mål:

Terror med atomvåpen?
Mens redningsmannskapene kjempet for ofrenes liv i vrakrestene i Madrid torsdag, satt 35 lands styremedlemmer i Det internasjonale atomenergibyrå (IAEA) samlet i Wien og drøftet Irans atomprogram. Det har vært mer omfattende og møysommeligere hemmeligholdt enn vi har visst, selv om iranerne nå har gitt et – betinget – løfte om å legge om, bort fra arbeid som kan føre til atomvåpen. Utenriksministrene fra Frankrike, Storbritannia og Tyskland dro til Teheran i fjor høst og fikk et forsiktig tilsagn om samarbeid med IAEA. USA legger mer vekt på at Iran har brutt reglene for ikke-spredning av atomvåpen.

Å snakke om at iranerne har lovet å legge om, lyder merkelig med tanke på hva som har skjedd denne uken og forrige: Det er oppdaget en ny supersentrifuge, P-2, og uran som er anriket til våpenkvalitet. Ingen av delene hadde Iran sagt noe om, selv om det het at de skulle legge alle kort på bordet. Så kom meldingen om at ledelsen på et møte har bestemt at arbeidet med atomvåpen skal fremskyndes, slik at Iran har bomben innen utgangen av 2005. Det var samme kilde som fortalte om de hemmelige anleggene i Natanz og Arak i oktober i fjor.

Det siste som skjedde var at Iran utsatte besøket til IAEAs inspektører med ove ren måned, slik at de får det travelt med å rapportere til neste styremøte i juni. Offisielt fordi man var opptatt med høytidsdager, men de varer bare seks dager, og ingen trodde noe på den forsikringen. Irans oppførsel passer til antakelsen om at arbeidet med atomvåpen går videre, og at løftene er bløff for å holde verdenssamfunnet unna til det kan presenteres for et fait accompli.