Kommentar

Israels etterretning anslår at Iran vil ha bomben i 2007. Det vil være en langt større utfordring å stanse Iran enn Irak. Israel vil trenge hjelp av USA.

Bush-administrasjonen burde hatt Iran langt høyere på dagsordenen. Iran ble utnevnt til medlem av ondskapens akse. Siden den gang har «bevisene» for Irans onde hensikter mangedoblet rangeringen:

a) Iran har ikke vist samarbeidsvilje om Irak. Tvertom har Iran støttet opp om Sadr og Mahdi-militsen. Iran vil at USA mislykkes i Irak, og vil ha et sharia-styre med stor iransk innflytelse.

b) 911-kommisjonen avslørte at Iran lot minst 8 av 911-gjengen reise uhindret gjennom Iran for å «vaske» passene.

c) Atomprogrammet. Heller ikke USA var klar over at Iran hadde arbeidet på det i 18 år. Samarbeidet med pakistanske Abdel Qader Khan var alarmerende. Hvorfor skulle Iran kjøpe sentrifuger i hemmelighet hvis formålet var fredelig?

d) holdningen overfor EU-troikaen og IAEA, er overlegen, selvbevisst og proaktiv. Iran har truet med å gjenoppta anrikingen av Iran, og driver ren trusselpolitikk mot FN og EU.

USA velger å følge det diplomatiske spor, bundet opp som det er i Irak. Det er en bitter ironi for Bush-administrasjonen. Iranerne ser ut til ha konkludert med at tiden er på deres side. Det er 140.000 amerikanske soldater i Irak, men hva kan de gjøre. Iranske agenter og soldater og smuglere er med på å give them hell.

I Kongressen er stemningen blitt anti-iransk. Senatet skal behandle et forslag om sanksjoner i september.

En kommisjon ledet av Carters eks-sikkerhetsrådgiver og tidligere CIA-sjef Gates, tilrår likevel det diplomatiske spor, og spår at det kan bli en ny Nixon til Kina-vri. Det høres søkt ut i mine ører.

In a report this week, a Council on Foreign Relations (CFR) task force co-chaired by former CIA director Robert Gates and former Carter national security adviser Zbigniew Brzezinski recommended a Nixon-to-China ap-proach to Iran.

De hardlinerne som har kibbet ut Khatami og nå styrer politikken lar seg neppe overtale, med mindre de sikres stormaktsstatus i regionen, og det vil være det samme som kapitulasjon for USA.

Still, supporters of dialogue are running into growing resistance from others who say Iran’s clear interference in Iraq – and its historic support of Islamic (and primarily anti-Israel) extremists – demand a tougher US policy. They point out, for example, that the US believes the Iran-backed Hezbollah supports the Jordanian Islamic extremist Abu Mussab al-Zarqawi, who has been carrying out deadly acts against US forces and interests in Iraq.

Christian Science har en interessant observasjon. Selv om Israel skulle slå til alene, vil raseriet likevel gå ut over USA. Det er nå formet seg en oppfatning av at Israel og USA er på samme side. Begge står i regionen, med våpen mot arabere, og Al Jazeera og Al-Arabiya viil sørge for at det inntrykket fester seg at de begge står bak.

Slik blir frontene til og forsterkes.

Unlike 1981, the blame for such an attack today would not be limited to Israel. The US would be perceived in the Muslim world as being complicit – probably boosting the motivation of extremists to carry out terrorist attacks on Western targets.

«Certainly it would be seen as a continuation of what the Americans did in Iraq,» says Bruce Maddy Weizman, a fellow at the Dayan Center for Middle East and African Studies at Tel Aviv University. «Israel and US are widely perceived to be acting in concert.»

Would Israel strike first at Iran? | csmonitor.com