Kommentar

Juristeri eller rettssikkerhet? Mounir Mottasadeq går etter alt å dømme fri fra anklagen om å ha vært Mohammed Attas finansielle hjelper. Fra å være dømt til 15 års fengsel, vil han etter alt å dømme bli frikjent av mangel på fellende bevis.

Det er ikke lett å bli klok på saken. Er det fordi amerikanerne ikke har villet utlevere forhørsprotokollen av Ramzi Binalshib at dommen over Mottasadeq er opphevet? Det trekkes paralleller til saken mot en annen marokkaner, A. Mzoudi. Han ble frikjent fordi det kom informasjon om at Binalshib hadde frikjent ham for anklagen om delaktighet i 911. Så hvordan kan det i det ene tilfelle slå ut til tiltaltes fordel at Binalshib ikke har uttalt seg, hvis han har gjort det anonymt i en annen sak? Og hvordan kan det i det hele tatt legges så stor vekt på hva et Al-Qaida-medlem sier i fangenskap? Dette er høyst selsomt.

Det virker snarere som et politisk spill, der jurister driver markering overfor politikere og etterretning. Min fornemmelse tilsier at det har utviklet seg en selvbevissthet hos en type jurister som ikke vil ha noe av at myndighetene omdefinerer, eller beveger seg inn på deres kompetanseområde, dv.s. definisjonen av bevisbyrde og strafferett. Disse juristene føler det snarere som et hederstegn at de «motstår» politisk press/omstendigheter og våger å heise rettssikkerhetens fane høyt.

Da får det ikke hjelpe at hverken Mottasadeq eller Mzoudi har sagt ett ord under rettssakene, og at dommer Albrecht Mentz sier at Mottasadeqs uskyld kan utelukkes: «Unschuld des Angeklagten ohne Zweifel ausgeschlossen werden».

Var det noe rart at det var et glimt av triumf i Mottasadeqs øyne? Allerede neste uke kommer løslatelesesbegjæringen opp for retten. Parallellen til mullah Krekar er åpenbar.

BGH-Urteil setzt Regierung unter Druck

Les også