Kommentar

Hjemkommet fra London til Kverna: En nyhetsstrøm som kverner og kverner på det samme. Imorges Stein Tønnesson, PRIO-lederen, som gammelmannsaktig og bekymret advarer mot det norske engasjementet i Irak, for det kan true norsk goodwill som fredsskaper. Et gyldig argument i og for seg. Men ulidelig å høre på med norske ører, for man har hørt det samme surret så mange ganger før. Journalist og intervjuer er in cahoots. Er skjønt enig om målsettingen og det hele fremføres med en kontinuerlig subtekst, som den som kjenner norske medier og eliter bare kan så altfor vel: ja, vi er mot USA, vi er de gode, de modige som våger å stå opp, hvis bare vi våger å bruke vår innflytelse, jeg i forskerrollen, du som journalist, så vet vi at vi har stor makt. det gjelder om å overtale det norske folk. for vi vet best. vi vet mye bedre enn disse knehønene i politiikken. hvis ikke folk vil, så skal de overtales. det er det vi gjør nå, og ingen våger å si et pip.

Dette er ikke unntaket, men regelen. At man hører en subtekst. Det sier seg selv at det da er mange spørsmål som aldri blir stilt. Det er irriterende å høre på. I lengden er det til å bli syk av.

Det gir en følelse som å være Jonas i hvalfiskens buk. Finnes det noe botemiddel: Det ville fungert terapeutisk å ta til motmæle. Men etter å ha blitt refusert diverse ganger i avisene, ser man det er spilt møye. Leserinnleggene fungerer også nedlatende. De er pliktløp for at mediene kan si de lar andre argumenter slippe til, mens alle vet hva som virkelig gjelder. Ingen norsk avis er såvidt jeg kan se åpen og kritisk lenger, i den mest grunnleggende betydning: Nysgjerrig på virkeligheten. Alle befinner seg på det samme kontinuum; fra KK til langt inn i Aftenposten.

Det hører med til historien at alle som befinner seg innnefor denne virkeligheten ikke en ganger opplever det som problematisk. Det er da det begynner å bli alvorlig. Ikke for undertegnede eller andre med avvikende synspunkter som ikke slipper til, men for norsk offentlighet. For Norge. For fremtiden. En stor del av denne eliten vi snakker om, henter presumtivt sin informasjon fra utenlandske kilder. Likevel ser de ut til å være immune mot andre perspektiver enn de fastlagte. Det er da man kan begynne å lure. Intelligens er ingen beskyttelse mot noe som helst. Det vet vi jo fra historien. Ikke en gang mot nedstigning i avgrunnen.

Debatten om sensur på institutt for kulturstudieir er et talende eksempel. Det er helt forutsigbart at en student som bringer islamsk-kritisk litteratur inin i studiene, vil bli sensurert. Mens jødehetes får florere fritt. Denne saken begynner å få dimensjoner. Det er tydelig at universitetet i Oslo føler seg utilpass. Dekanus ved HF, Bjarne Rogan, hadde en lang artikkel i Aftenposten igår som var den rene tåketale. Hvis det er mulig å utlede noen synspunkter på det som har skjedd, så må det være at det var Anne-Liv Gamlem som forbrøt seg. Hun oppførte seg krenkende overfor islam. Hvis Rogan hadde vært smart så hadde han sagt det hadde vært overtramp begge veier, og beklaget sensur. Kommer PEN eller Fritt Ord, Antirasistisk senter til å foreta seg noe? Neppe. Deres enøyethet er en direkte årsak til at meninger antar former som Forum mot islamisering. Den avveide kritikken slipper ikke til.