Midtøsten-dekningen i norske medier er preget av forenkling som er tilpasset våre behov, ikke virkeligheten. Alle som har beskjeftiget seg med Israel/palestinerne vil vite at det er en uhyre kompleks materie. Likevel har NRKs utsendte samme kommentar til dagens selvmordsaksjon som han hadde for ett år siden, og et halvt år før der: en helt fastlåst oppfatning som ikke gir noe håp, og som frakjenner Abu Mazen enhver legitimetet og mulighet. Det er ikke Ariel Sharon som står i ledtog med Hamas og vil det samme, det er Lars Sigurd Sunnanå. Hans tolkning er statisk og idealistisk. Han vil det umulige. Det samme gjelder Hilde Henriksen Waage, hvis hun er korrekt sitert: «USA ser på Sharon som sin fremste alliert i kampen mot terror». USA har langt videre interesser, og kampen er langt fra sammenfallende på alle punkter, tvertom; Sharons politikk truer USAs interesser i regionen.
Det som mangler er en følelse av at klokken tikker, at bombene som eksploderer betyr noe mer enn at et antall mennesker er blitt drept. Det er det samme våpenet som terror-islam bruker. Ethvert oppegående menneske må se at fra det øyeblikk Al-Qaida tok ibruk masseterror, var palestinernes kamp dømt, hvis de fortsatte med selvmordsbomber. De er av en hel verden identifisert med destruksjonen og død. Det stiller Israel overfor et språk som det ikke går an å kommunisere med. Det er derfor en viss logikk i at svær få, om noen, så langt har krevd at Israel skal forhandle med Hamas, like lite som noen mener at USA bør forhandle med Al Qaida.

Undres om ikke Al-Qaida graver sin egen grav med angrepene mot andre muslimer. Hvis det fortsetter vil det raskt fjerne mye av sympatien i brede lag. Myten om korsfarerne fra Vest vil bli ersattet av Al Qaida som Apokalypsens riddere. Folk flest vil ikke ha Ragnarok.