EUs kraftkaos sprer seg stadig dypere i det norske samfunnet, og ingen innen eliten ser ut til å forstå noe som helst av årsaker, sammenhenger, funksjon, teknologi, logikk, erfaringer og resultater. Det er ikke kraftkaoset og energiprisene som bør bekymre folk mest, men heller den massive mangelen på kompetanse, boblen av selvbedrag og den totale faktaresistensen eliten er preget av: De kan ingenting om realfag eller energisystemer, men insisterer på at «grønt skifte» vil fungere, bare de bruker nok penger. Og dét er feil.

Nylig gikk næringsledere ut med enda mer bekymring for norsk industri, som snart lider av kraftmangel de selv har påført Norge – som om kraftkrevende industri er eneste vei til et sunt næringsliv. Helt siden Paris-avtalen i 2015 har ikke en eneste sjef, leder eller høyt betalt rådgiver evnet å stille de mest innlysende logiske spørsmålene – og langt mindre lett etter de åpenbare svarene. Og de spørsmålene er mange:

En rekke åpenbare spørsmål som aldri blir stilt

• Hvorfor kan ikke søkkrike private selskap med stort behov for kraft, bekoste kraftutbyggingen selv? Dette er en naturlig del av investering i egne produksjonsmidler, så hvorfor er det samfunnets oppgave å bygge nye kraftstasjoner?

• Når man innfører EU-strømpriser til Norge gjennom overføringskabler, hvordan skal egentlig Norges kraftkrevende industri, som er 100 prosent basert på et overskudd av superbillig strøm, kunne konkurrere og overleve?

• Hvorfor skal Norge ødelegge sin perfekt fungerende kraftforsyning ved å kopiere Tysklands tabber med ikke-fornybare solpaneler og vindturbiner – i stedet for å satse mer på vannkraft, gasskraft, termalkraft eller kjernekraft?

• Hvis «elektrifisering» av prosessindustrien koster så mye, og krever kraft vi ikke har, hvorfor skal vi da fortsette med å øke kraftbruken på dette tøvet? Industrien fungerer jo glimrende uten.

• Hvorfor skal vi bare tiltrekke oss kraftkrevende industri, i stedet for arbeidsplass-krevende industri?

• Gjennom 40 år er vindkraft dokumentert ustabilt, lunefullt, dyrt, ulønnsomt, uønsket i norsk natur og skaper økede kraftmangel og priseksplosjon på energi. Hvorfor fortsetter man da å tro at vindkraft kan løse kraftmangelen?

• Når politikere systematisk bygger opp et gigantisk byråkrati for naturbeskyttelse gjennom EU-forordninger og utvidelse av offentlig sektor, hvordan er det da mulig for de samme politikerne å klage over at byråkratiet skaper treghet for kraftutbygging?

• Hvis behovet for strøm vokser for raskt fordi industrien «skal» elektrifiseres og transport «skal» legges om fra fossilt til strøm … hva da med å løse problemet ved IKKE å elektrifisere alt i panikkfart?

• Hvorfor skal lille, rene og sårbare Norge gå foran i «grønn omstilling», i stedet for at de store og rike aktørene og CO2-synderne i verden gjør det? Det finnes nemlig ingen sammenheng mellom å være først ute og tjene mest penger på noe.

Lite ny kraft, til uendelig mange store strømsluk

I 2020 ble det bygget ut 7 terawatt-timer (TWh) i Norge. Siden 2021 er det kun blitt bygget ut 4,6 TWh i Norge, fordi vindkraftutbyggingen heldigvis har stoppet opp. Tallene er også falske, fordi de indikerer at vindkraftverk kan levere terawatt med strøm når det trengs, og i en jevn produksjon som et vannkraftverk. Det kan de ikke. Det er løgn med statistikk!

Konsernsjefen i Statkraft, Birgitte Ringstad Vartdal, mener beslutningene som tas i dag, vil få konsekvenser langt inn på 2030-tallet – uten å tenke over at det samme gjelder negative konsekvenser. Ifølge Statkraft-sjefen har Norge fortsatt et kraftoverskudd i et normalår. Det er nettopp derfor vi kan overføre så store mengder kraft til EU. Det er altså ikke kraftunderskudd i Norge, ikke minst fordi alle grønne, visjonære industriprosjekter feiler.

Behovet som meldes inn, vokser imidlertid raskt, både fordi «alle» vil bygge datasenter i landet hvor de kan grønnvaske seg med vannkraft, og fordi dumme norske politikere gir bort både arealer og muligheter uten å kreve noe tilbake fra milliard-aktørene. Men også fordi «grønt skifte» fordrer at all industri og aktivitet basert på billige hydrokarboner skal «omstilles» til å bruke strøm og «fornybare» energikilder og råvarer.

En økende hodepine for klimapolitikere

Klimapolitikere lider av tvangstanker og klimahysteri og sier ja til alt, basert på fantasidrømmer om fremtiden. Og mens private profitører forholder seg til avtaler, økonomi og virkelighet, fortsetter politikerne våre å spre grandiose løfter basert på «store visjoner og hårete mål». Gapet mellom klimafantasi og virkelighet blir derfor bare større og større, men det er ikke dette som plager klimapolitikere:

Det som plager dem, er at vindkraft-visjonene har gått i stå, og det kan ramme klimapolitikken og omstillingen. De evner ikke å forstå at man aldri kan basere et moderne samfunn på vind og sol. «Grønt skifte» har aldri hatt noen forutsetning for å virke, uansett hvor mange solpaneler og vindmøller man bygger.

Det innebærer igjen at Arbeiderpartiets «grønt industriløft» fra 2023 har kollapset. Ingen vil innrømme det, men alt feiler – igjen fordi fundamentet var fri fantasi og grønne regnbuer: Private profitører bryter alle løftene sine i det øyeblikk det blir klart at strømmen aldri finnes og at prisene vil ødelegge profitten.

«Vi har ikke tid til å vente lenger», sier NHO-sjef Ole Erik Almlid, som har sparket alle ekte analytikere og folk som forteller sannheten basert på realfag, matte og virkelighet. Datasenter-selskapet Nscale alene ønsker konsesjoner til åtte prosent av Norges totale strømforbruk. Den strømmen finnes ikke, og la meg si dette i klartekst: Den vil aldri dukke opp!

Norge bygges på fantasi-virkelighet

Det vil ikke bli noen stor, ny utbygging av kraft i Norge – med mindre fornuftige politikere uten klimapsykose tillater bygging av nye gasskraftverk, vannkraftverk eller kjernekraftverk. Og det vil ikke vindkraft-mafiaen tillate, fordi det vil ødelegge hele sjørøveriet deres. De presser på videre (og betaler sikkert under bordet) for å oppheve både naturvern, regler og byråkrati, så politikerne forsetter å gå inn for sol- og vindkraft.

I dag må ethvert kraftprosjekt forholde seg til to ulike lovverk. En kommune må involveres fire ganger i løpet av en utbyggingsprosess. Kombinerer du det med folkelig opprør mot naturraseringen som vindkraften representerer, er det merkverdig at politikere som skapte byråkratiet og lovene for naturbeskyttelse, klager over byråkratiet og naturbeskyttelsen. Det gir ingen logisk mening, og skaper spekulasjon om korrupsjon.

Jo før klimapolitikken kollapser, jo mer sparer vi

Folk flest begynner endelig å forstå hvilken fundamental fare vindkraften er for norsk natur og kraftforsyning. Den faren er større, mer reell og langt mer synlig enn enhver klimaendring. Mytene lever imidlertid videre: Hvis vi ikke gir klimaprofitørene i den korrupte vindkraftindustrien alt de peker på, vil Norge miste muligheten som ligger i «grønn industri». Å miste denne «muligheten», er en stor fordel, ikke et problem.

At det mangler handlekraft bak «grønt skifte» er også en myte, og en kognitiv kortslutning på flere plan: Kraftutbygging har vært absolutt topp-prioritet for norske politikere i over 15 år, men dessverre basert på ikke-fornybare vindturbiner og solpaneler. Altså samme tabbe som alle andre land insisterer på å gjøre, fordi vindkraft-selgerne sier at det er lurt.

Tyskland viser tydelig at hvis man satser på «grønt skifte», går industrien konkurs, nettopp fordi energikostnadene eksploderer, så den ikke lenger blir konkurransedyktig. Derfor tar europeisk industri med seg arbeidsplassene og flytter til lavkostland. Nettopp dette er noe europeiske globalister systematisk har gått inn for siden midten av 1980-tallet. De har aktivt jobbet for kullkraftlandet Kina, i stedet for å jobbe for sine egne land – og det gjør de fortsatt, fordi de ikke forstår forskjellen på intensjon og resultat.

Norsk industri har krympet i 40 år under denne politikken, og forsøket på «grønt industriløft» vil feile fordi hele fundamentet mangler. Den enorme kraftutbyggingen og kraftøkningen i Norge vil utebli. Det vil føre til at datasentrene vil utebli, og det samme vil Støres grønne fantasi-industri gjøre. Fordi man ikke kan bygge virkelighet på fantasier.

Så om ti år har Norge forhåpentligvis ingen grønn industri i form av batterifabrikker, hydrogenfabrikker og CSS, begrenset med nye store datasentre, og alt er litt som det alltid har vært i det lille pottittlandet vårt. Vi har bare sløst bort enormt med penger på massehysteri, gruppetenkning og inkompetanse.

Og klimaet? Det er et naturfenomen som vil fortsette å endre seg, uansett hva vi gjør.