Vil denne krigen bli kjent som the 21 days war? spør Nick Gowing fra Doha. De siste dagers grufulle bilder har gjort noen og enhver taus. På den ene siden et begynnende saturation point. hvor mange dager med intens oppfølging av krigen greier man med samme engasjement. noen av evnen til å være impressionable taper seg. det kan også avleses i nyhetsbildet, for opplesere og artikler greier heller ikke mobilisere samme engasjement. Det betyr at vi også venner oss til en krig som pågår. Inntil det skjer noe nytt, som det gjorde i går med journalistene. Da øker temperaturen. Det var fært. Men det verste var en svartkledd mor fra en landsby utenfor Basra som gikk og lette etter sønnen sin. 25 år gammel, hennes eneste barn. Han var savnet. Hun gråt utrøstelig, en ustoppelig sorg. Hun fant ham til slutt, etter mange timers leting, i haugen av lik nede ved elvebredden. Noen hjalp til med å skaffe en kiste for å bære ham hjem. Det er sånne bilder som gjør at ordene om hvor riktig krigen er, sitter litt lengre inne. Det jeg savner i medienes dekning er mangel på variasjon i stemning: det er noe som heter høystemt stil og lav. Hieratisk og demotisk på fint. Jeg savner at journalistene tør å bruke seg selv og bruke en mer personlig stil. En krig er ikke noe vanlig skuespill. Aasne er imponerende i sin utholdenhet og arbeidsevne. men det blir for langt og refererende. Noen ganger glimter hun til med at folk ikke har turt å si meningen sin, men hun skriver spaltemetre om irakisk nasjonalisme og patriotisme uten å ta det med. I det hele tatt synes jeg ingen norske aviser virkelig har fått frem hvilket redselsregime dette har vært. Når det har stått å lese i reportasjer fra Jordan at flyktninger der farer sammen bare de hører navnet Saddam, så er det ikke billedlig talt eller overdrivelse.

Spesielt rørende i dag å se shiaene i Saddam City. Kan ikke noe for det, men det er noe veldig emosjonelt over shiaene som rører. Det skal bli spennende å se hvilket inntrykk dette gjør utenfor Irak, spesielt i Iran selvfølgelig. Hør hva de roper i dag: Saddam den vantro, som har hånet Gud.
Da er vi inne på oppgjøret om krigen. Anti-USA fronten gjorde et stort nummer av fellesskapet mellom de troende og Saddam. Dilip Hiro skrev i Guardian forleden om grandayatollahen Suristani som ba shiaene motsette seg koalisjonsstyrken. Han var litt uheldig med timingen, for dagen etter ble grandayatollahen befridd fra sin husarrest og kunne forkynne det stikk motsatte: ikke motsett dere de allierte.
Jeg synes Sunnanaa bør spise den skoen som den ekstatiske eldre mannen æljet løs på Saddam-bildet med! Det er bare forretten.

Les også

-
-
-
-
-