Det hagler med beskyldninger og påstander rundt strømprisene. Svært få forklaringer gir mening eller har rot i virkeligheten. De fleste velger seg en side og repeterer blindt feilinformasjon og påstander fra den siden som passer dem best ideologisk.

EU-tilhengere nedtoner hvordan Norges tilknytning til ACER og EUs kraftmarked påvirker prisene og skylder heller på gassprisene («Putin»).

Tilhengere av en sentralstyrt økonomi skylder på «det frie markedet» og «markedskreftene» – men ofte en forvrengt versjon av hva markedsøkonomi faktisk er.

Dette innlegget er sterkt inspirert av et debattinnlegg Høyres Tina Bru hadde i Aftenposten torsdag.

Langt unna det frie marked

I Norge koster det rundt 10–15 øre per kWh å produsere strøm fra vannkraft. Likevel ender vi opp med å betale alt fra én til ti kroner per kWh, avhengig av markedssituasjonen. Hvordan kan dette skje? Svaret ligger i en kombinasjon av sentral planlegging, spekulasjon og kunstig knapphet – et system som er langt unna en fri markedsøkonomi.

Dette skyldes en politisk vedtatt modell, drevet frem av politikere og lobbyister som mener de kan oppnå henholdsvis «Grønt Nirvana» og kjapp, ufortjent profitt med en planøkonomisk tilnærming til kraftmarkedet.

Strømprisen settes av den dyreste produsenten

I dagens strømmarked i EU og Norge brukes marginal prissetting, også kjent som «pay-as-clear»-modellen. Dette betyr at den dyreste produsenten som trengs for å dekke etterspørselen, bestemmer prisen for alle. Selv om store deler av strømmen kommer fra billig vannkraft, blir prisen satt av gass- og kullkraftverk, som har langt høyere produksjonskostnader.

Konsekvensen? Vannkraft, som det koster svært lite å produsere, selges til en kunstig høy pris, fordi markedet ikke skiller mellom billige og dyre produksjonskilder.

Hvorfor denne modellen?

EU forsvarer marginalprismodellen med at den skal sikre konkurranse, stimulere investeringer i fornybar energi og skape et felles strømmarked. I praksis har det ført til at:

• Store kraftselskaper som produserer billig vannkraft, tjener enormt, fordi de kan selge billig strøm til høye priser satt av gasskraft.
• Finansielle aktører og spekulanter tjener på prisvariasjonene ved å investere i strømfutures og derivater.
• EU-land som med vilje har redusert sin egen kraftproduksjon, er blitt mer avhengige av import, noe som indirekte driver opp strømprisene også i Norge.

Den store taperen er vanlige forbrukere og små bedrifter, som må betale strømpriser langt over reelle produksjonskostnader.

I Norge, der det meste av vannkraft er eid av stat og kommune, fører det til store overføringer fra forbrukerne til offentlig sektor – en ekstraskatt forkledd som markedspris. Den såkalte strømstøtten gir bare tilbake en del av det forbrukerne er tvunget til å betale inn, uten å løse de grunnleggende problemene. Hvor er Forbrukerrådet og Konkurransetilsynet?

Et planøkonomisk system med kasino på toppen

Det påstås ofte at vi har et «liberalisert» strømmarked, men i realiteten er systemet preget av politisk regulering og finansiell spekulasjon. Der det er mulig å spekulere, vil det bli spekulert. Det er politikere som har gjort det mulig å spekulere på denne måten – ikke ved å «liberalisere markedet», men ved å konstruere et system der produksjonskostnad og forbrukerpriser nærmest er frikoblet fra hverandre.

• EUs kvoteordninger og karbonprising gjør gass- og kullkraft dyrere, men drar samtidig opp prisen på all strøm, inkludert billig vannkraft.
• Strøm handles på finansielle markeder, der tradere spekulerer i prisene, noe som fører til svingninger basert mer på forventninger enn på faktiske produksjonskostnader.
• Kraftprodusenter kan holde tilbake vann i magasinene for å vente på høyere priser, noe som skaper kunstig knapphet.
• Eksportkoblingen til Europa betyr at Norge indirekte betaler europeiske strømpriser, selv om vi produserer billig fornybar energi.

Prissmitte

Hvordan kan noen få prosent eksport øke strømprisen ti ganger? Selv om bare noen få prosent av den norske strømproduksjonen eksporteres, påvirker denne eksporten hele markedet gjennom prissmitte:

• Strømmarkedet er integrert med EU, så norske produsenter kan selge strømmen dit prisene er høyest. I et fungerende marked ville dette ha vært uproblematisk, men vi selger til et marked med kunstig (politisk) skapt etterspørsel, der aktører driver aktiv selvsabotasje og forventer at andre trår til.
• Selv en liten andel eksport kan dra opp prisen for hele markedet, siden kraftflyten justerer seg mot høyeste pris.
• For å sikre seg strøm til videresalg, må aktører by mot hverandre, noe som presser opp prisen på all strøm. For å sikre at man har strøm å selge, må man by mot alle andre.
• Spekulanter og kraftselskaper holder tilbake produksjon i påvente av høyere priser.

Selv om eksportmengden er liten, er effekten på prisen massiv, fordi de norske prisene automatisk justerer seg etter de høyere prisene i utlandet. Dette gjør at vi betaler langt mer enn vi ville gjort om strømprisen ble bestemt kun av innenlandsk tilbud og etterspørsel.

Can we fix it?

For å sikre forsyningen av strøm via rasjonell utveksling basert på beredskap og deling av overskuddskapasitet med andre land, uten samtidig å skade norske forbrukere, kan vi:

• Fristille vannkraft fra EUs prismodell, slik at norske forbrukere ikke betaler gasspriser for vannkraft. Det er neppe politisk mulig innenfor rammene av EU, siden de nettopp ønsker å slå kloa i mest mulig fornybar energi.
• Redusere muligheten til spekulasjon i kraftmarkedet, slik at prisene gjenspeiler markedet, og ikke finansielle forventninger.
• Bare selge og gjøre det mulig å trade på overskuddskraft til utlandet, og dermed forhindre at det påvirker innenlandsprisene vesentlig.
• Avtalefeste utveksling av beredskapsstrøm i begrensede perioder, basert på uforutsette hendelser, ikke politikk.

Maos spurver

Konklusjonen må bli at dagens system ikke er et fritt marked, men en blanding av planøkonomi og spekulasjon hvor vanlige forbrukere blir taperne.

De som tjener på dette, er kraftselskaper, finansielle aktører, utbyggere av fornybar kraft og offentlige myndigheter, som får fritt spillerom til å belaste forbrukerne, under påskudd av «grønt skifte».

Det er massiv profitt i å bygge ut ikke-lønnsom energi der det skapes kunstig etterspørsel. Forbrukerne tvinges til å betale direkte og indirekte via subsidier.

De som argumenterer for at Norge skal delta i ACER, sier samtidig at problemene med strømprisene er en akseptabel pris å betale, til tross for at det effektivt fjerner Norges største konkurransefortrinn. Dermed hører vi argumenter som at «strømprisen er det umulig å gjøre noe med» fra eurofrelste politikere.

Politikere kan ikke frasi seg ansvaret for egen politikk ved å avfeie spissformulert kritikk som «angrep på demokratiet og institusjonene våre». Det er forsøk på tåkelegging av debatten, på grensen til ren gaslighting.

Progressive politikere, godt hjulpet av cronyisme, viser igjen sin lidenskapelige tro på egen fortreffelighet i å designe den perfekte verden slik de ser den i sitt ideologiske verdensbilde. Akkurat som i Maos kampanje mot spurvene, har politikere en tendens til å iverksette tiltak de ikke forstår konsekvensene av. De er ofte så drevet av ideologi at konsekvensene anses for å være akseptabel, utilsiktet skade.

Politikere kan ikke kreve immunitet fra konsekvensene av egen politikk. Særlig ikke når de fratar velgerne reell påvirkningskraft. Da passer det utmerket heller å demonisere budbringeren og la de nyttige idiotene gjøre jobben.